Anmeldelser

Sylfest Lomheim har laget en banal Jesus

I Sylfest Lomheims roman «Menneskesonen» er Jesus så til de grader språkliggjort at han blir banal.

Jesu menneskelighet har blitt utforsket i en myriade av ulike kunstarter siden opplysningstiden, fra musikalen Jesus Christ Superstar via Bjørn Eidsvåg til den nobelprisvinnende forfatteren John M. Coetzee. Slike fremstillinger sier ofte like mye om forfatteren og dennes tid, som den gjør om Jesus selv.

Det er denne allerede svært utforskede tradisjonen tidligere direktør i Språkrådet Sylfest Lomheim skriver seg inn i med sin nye roman, Menneskesonen. Lomheim var en sentral konsulent i arbeidet Bibelselskapets siste oversettelse av Det nye testamentet, og hans kjennskap til bibelens språk og poetikk skinner tydelig igjennom i romanen.

Jesus før 30

Menneskesonen er altså en gjenfortelling av Jesu liv, hovedsakelig hentet fra Markus-evangeliet og fortalt fra Jesu perspektiv. I tillegg beskriver romanen det evangelisten ikke sier noe om, nemlig hva Jesus drev med før han begynte å virke som 30-åring. Dette viser seg å være litt snekring, litt vindyrking og en heftig sommerromanse med Sarahi, som Jesus ved flere anledninger «spruta[r] livsmjølki inn i».

---

Bok: Roman

Sylfest Lomheim

Menneskesonen

Kolofon 2021

menneskesonen

---

Det vågale valget Lomheim har gjort i Menneskesonen er å legge fortellerstemmen til Jesus selv. Det er ingen enkel oppgave å mestre. Lomheim lar Jesus-fortelleren være mye mer menneskelig enn guddommelig, selv om det riktignok utføres et par undre. Ved vinunderet i Kana uttynner Jesus rett og slett vin med vann for at gjestene skal få nok å drikke. Djevelen Jesus kjemper med i førti dagene i ørkenen portretteres som en indre demon, en slags mild psykisk lidelse. Og mest sentralt: Jesus blir tatt ned av korset av Josef av Arimatea før han er død. Det er altså ikke snakk om noen død eller oppstandelse.

Tilføre noe nytt

Gjendiktinger av bibelske karakterers liv og tanker kan bli til fruktbare romaner. Men det fordrer at disse karakterene bygges ut og tilføres noe nytt, at de blir til liv. I Menneskesonen er karakteristikkene av Maria, Josef og Peter ganske skrale. Maria er arbeidsom og mye bekymret, Josef er trofast og glad i vin. Peter fremstår omtrent som i Bibelen.

Jeg skulle ønske meg mer menneskelighet i denne utforskningen av Jesu menneskelighet.

—  Ingeborg Misje Bergem

Når bikarakterene er såpass lite utbygd, fordrer det at Jesus-karakteren bærer narrativet i Menneskesonen. Lomheim forklarer Jesu profetgjerning med utenforskapet han har følt på som «uekte barn» i Nasaret. Disse erfaringene har gjort at Jesus identifiserer seg med de utstøtte, med samaritanerne og med kvinnene. Jesus vil sette folket fri fra hellenismen, romerne og Mammon. Jesu raseri over romernes innflytelse minner mistenkelig om en viss språkmanns kritikk av hvordan det engelske språket truer det norske. Dette forsøket på å speile vår tids konflikter i menneskesønnens liv fremstår som krampeaktig.

Bærere av ideer

Dette inntrykket av noe krampaktig forsterkes av Jesu relativt slappe slagord, à la «det er ikkje alt i skaperverket som er like bra for menneski!» eller «Me menneske må gje livet meining. For det er livet som skal gje døden meining. Slik må det vera – for meg. Eg gjer opprør; difor er eg». Menneskesonen blir dermed en bok der verken Jesus eller menneskene rundt ham trer tydelig frem som personer, men som bærere av et sett ideer. Jeg skulle ønske meg mer menneskelighet i denne utforskningen av Jesu menneskelighet.

Forsøket på å speile vår tids konflikter i menneskesønnens liv fremstår som krampeaktig.

—  Ingeborg Misje Bergem

Et annet alternativ kunne være å utforske det utenomjordiske ved de bibelske fortellingene i romans form. Noen av de beste bibelsk inspirerte romanene jeg har lest, som Karl-Ove Knausgårds En tid for alt eller Lars Petter Sveens Guds barn, befinner seg nettopp i spennet mellom det menneskelige og det hellige, mellom det som kan uttrykkes og det usigelige. Andre Mosebok forteller om Moses som ber om å få se Guds ansikt. Men Gud sier nei: Mennesker kan ikke få se Guds ansikt; et forheng skjuler det aller helligste. Men Moses får lov til å se Gud bakfra, i et øyeblikk. Han kan få glimte det helligste, men ikke kjenne det fullt ut.

Enkel og overambisiøs snekker

For meg er denne teksten i Andre Mosebok en eksistensiell, men også språklig og litterær, visdom: det er umulig å beskrive det unevnelige, det aller største, igjennom språket. I Lomheims Menneskesonen er Jesus så til de grader språkliggjort at han blir banal, en overambisiøs, men enkel, snekker fra Galilea. Da går man glipp av den narrative kraften som finnes i Jesus-fortellingen.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser