Keiser Augustus på norsk: «Det er ikke akkurat noen ydmyk rosablogger vi har med å gjøre»

Det skjedde i de dager. Det som i mitt tilfelle skjedde, var at jeg skulle anmelde keiser Augustus’ selvbiografi, men så kom korona. Målt mot størrelsen på nyhetsbildet fremsto plutselig en romersk imperators seierrike liv i en fjern fortid som smått og ubetydelig. Men koronaen varte ved og er for lengst blitt et hverdagslig tidsfordriv. Den gode, gamle litteraturen slår tilbake: Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle få holde Den guddommelige Augustus’ bragder mellom hendene i en fullstendig oversettelse til norsk, og det attpåtil i bokform!

På bronsesøyler

Originalen veier et tonn og er en sak for Obelix å ta hånd om. Res Gestae Divi Augusti ble først publisert på to bronsesøyler foran Augustusmausoleet på Marsmarken, krigsgudens ekserserplass og et livlig offentlig rom i byenes by gjennom århundrer. Bronsesøylene er borte, men teksten ble spredt over hele Romerriket. Den best bevarte versjonen er på en tempelvegg i Ankara; verket blir derfor også gjerne omtalt som Monumentum Ancyranum.

---

Bok: Antikken

Keiser Augustus

Den guddommelige Augustus’ bragder

Til norsk ved Hilde Brendeford Andreassen

80 sider

Gyldendal 2020

---

Når en får teksten i hende i en bok av den typen som pynter i bokhyllen, gjør en vel i å tenke på den opprinnelige settingen. Dette er et av de få antikke verkene av et visst omfang som er bevart i førsteutgaver; det aller meste av den greske og romerske litteraturen har nådd oss via flittige henders avskrifter av avskrifters avskrifter. Tekstgrunnlaget for Den guddommelige Augustus’ bragder er ekte originalvare.

[ «De døde gjenoppstår i Valzhyna Morts poesi» ]

Fortelling om makt

Det dreier seg om et stykke monumental maktprosa. Teksten har en av verdenslitteraturens mest selvsikre åpninger: Annos undeviginti natus exercitum privato consilio et privata impensa comparavi per quem rem publicam dominatione factionis oppressam in libertatem vindicavi. I Hilde Brendeford Andreassens oversettelse: «Da jeg var 19 år gammel, samlet jeg en hær på eget initiativ og for private midler, og med den befridde jeg staten som var undertrykt av tyranniet til en fraksjon.»

Historikeren Claus Krag, som i 1977 utga en delvis oversettelse i en antologi beregnet på elever i videregående, gjengir teksten slik: «Nitten år gammel samlet jeg en hær på eget initiativ og egen bekostning. Ved hjelp av den befridde jeg staten, som var undertrykt av et klikkvelde.»

Leseren kan føle seg overmannet av det grenseløse selvskrytet.

—  Amund Børdahl

En kan diskutere hvilken oversettelse som er best. Andreassen holder sammen på den lange perioden i én setning. «Tyranniet til en fraksjon» er muligens også en bedre gjengivelse av dominatione factionis enn «klikkvelde,» selv om det er en tanke mer omstendelig. «Klikkvelde» gir dessuten i dag en litt uheldig assosiasjon til den frie presse. På ett punkt går Krag av med seieren: «på eget initiativ og egen bekostning» ivaretar tydeligere den retoriske repetisjonen i originalens privato consilio et privata impensa.

[ «Marcus Aurelius skrev et stykke antikk selvhjelpslitteratur med vedvarende appell» ]

Begge oversettere får godt tak i rytmen i setningen, og kanskje Andreassen tilmed har et lite overtak. Om jeg tør foreslå en tredje løsning: «Da jeg var nitten, samlet jeg på eget initiativ og for egne midler en hær og skaffet staten dens frihet tilbake, undertrykt som den var av en bande despoter.»

Oversetterbragd

Men Andreassens oversettelse er god, om den enkelte steder fortsatt bærer preg av å være en oversettelse. I innledningen gjør hun det klart at hun har et bevisst forhold til tekstens indre og ytre retorikk: «Teksten er gjennomsyret retorisk, både tematisk og språklig, noe som er vanskelig å få frem like godt på norsk som på latin»; men, fortsetter hun, «der det har vært mulig, har jeg forsøkt å bruke samme virkemidler og setningsoppbygning som Augustus.»

[ «En svært troverdig roman om å være prest under pandemiåret» ]

Her kan vi begynne å snakke om Andreassens bragder: Det er en prestasjon å lage en presis og lettfattelig oversettelse av en så konsentrert romersk kunstprosa som den Augustus praktiserer i sine memoarer, uten å ville gi slipp på det stilistiske særpreget til originalen. To tusen år gammel latin i den høye stil befinner seg tross alt i utgangspunktet på ganske god avstand fra moderne norsk sakprosakunst.

Av og til glipper det litt, men stort sett lykkes det oversetteren å være nær teksten i stil og syntaks uten at norsken går ad undas: «Da jeg ble tildelt diktatorembetet, både mens jeg var borte og mens jeg var til stede, både av folket og av senatet, da Marcus Marcellus og Lucius Arruntius var konsuler, tok jeg det ikke imot.»

Grenseløst selvskryt

Teksten er fort lest om en vil, men skal den komme til sin rett, må den leses langsomt eller stykkevis og delt. Forfatterens litterære hovedgrep er å ramse opp bragd etter bragd etter bragd fulgt av flere bragder. Leseren kan føle seg overmannet av det grenseløse selvskrytet til denne den drøyeste av alle romerske bigmen; det er ikke akkurat noen ydmyk rosablogger vi har med å gjøre.

«Om jeg skrev mit levnet uden fordølgelse, – en bog til vejledning og efterfølgelse?» spør storskryteren Peer Gynt i 4. akt. «Uden fordølgelse» betyr uten fortielse i sannhetens navn. Augustus katalogfører den ene sannheten etter den andre, samtidig som han lyver så det renner av ham. Skal vi unngå å bli snakket trill rundt, må vi holde en viss avstand.

Originalen veier et tonn og er en sak for Obelix å ta hånd om.

—  Amund Børdahl

Der kommer oversetterens mannsterke kommentarer til god unnsetning. Åpningssetningen er utstyrt med ikke færre enn tre forklarende fotnoter – og når vi etter 27 sider er forbi siste punktum, kan vi telle opp 239! Likevel oppleves ikke notene som flagging av lærdom, slik filologer kan ha det med, men som en løpende veiledning til kontekstene og ikke minst til alt som står mellom linjene i teksten; når Augustus skal gjøre opp status etter å ha ført krig mot en romersk hærfører av beste familie som kontrollerte deler av Middelhavet med flåten sin til han måtte gi tapt, nøyer han seg med: «Jeg frigjorde havet fra pirater.»

I de dager

Har den guddommelige Augustus med monumentet over sine utallige bragder sikret sitt ettermæle? Ja, det har han. Men en skulle likt å vite hva han ville tenkt om en bok fra folkedypet som på sikt skulle vokse seg større og sterkere enn selv Romerriket, og som har bidratt atskillig mer til å holde hans minne levende for all ettertid enn den teksten han i sitt testamente beordret gravert i bronse og stein: «Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus om at all verden skulle innskrives i manntall.»