Anmeldelse: «Justice League» er fire timer med episk mytologi

Verdenshistoriens første skrevne fortelling, altså skjønnlitteraturens fødsel, fortalte om helten Gilgamesj, to tredeler gud og monsteret Humbabas bane. Tusen år senere bedrev antikkens grekere systematisk heltedyrkelse av slagkraftigheter som Perseus, Herkules og Thesevs. Den bibelske Samson vant egenhendig over en hel hær med filistere.

Frelseren fra Krypton

Superhelter er ikke noe nytt fenomen, og i 1900-tallets populærkultur ble de gjerne utstyrt med fargerike kostymer og hemmelige identiteter. Supermann, den supreste av dem alle, ble unnfanget av amerikansk-jødiske skapere midt på 1930-tallet, og bakgrunnshistorien hans drar veksler på både Johannes’ åpenbaring og Andre mosebok: Hjemplaneten Krypton er i ferd med å gå under og mens tempelsøylene raser rundt dem plasserer politikeren Kal-El og kona Kara sønnen i en farkost som skal få ham i trygghet. Mens Moses ble lagt i en kurv på Nilen, ankommer den lille Jor-El jorden i et miniromskip, med ordrer fra faren om å tjene menneskeheten. I en alder av ca tretti år, åpenbarer han seg for dem, som frelseren Supermann.

Etter en enorm popularitet under andre verdenskrig sank superheltene i anseelse. Den patriotiske soldathelten Captain America – som blant annet kjempet mot Hitler med bare nevene – forsvant eksempelvis helt fra markedet i 1950, før han ble gjenopplivet av selskapet Marvel i 1964.

---

Film: Superheltdrama

Zack Snyder’s Justice League

Regi: Zack Snyder

Med: Ben Affleck, Gal Gadot, Henry Cavill, Amy Adams m.fl.

4 timer, 2 minutter

Premiere HBO Nordic 18. mars 2021

---

Nerdenes hevn

Til tross for spredte suksesser med Supermann og Lynvingen-filmer mellom 70- og 90-tallet, forble superhelter et – med dagens øyne – nokså marginalt fenomen. Rundt årtusenskiftet begynte renessansen, X-Men og Spider-Man og Batman bante vei for det som skulle bli vår tids mest innbringende filmuttrykk. Superhelter har gått fra å være noe utilpasse nerder geskjeftiget seg med, til å dominere verdens kinoer. I flere tiår har det vært sosialt akseptabelt for 40-50-åringer å diskutere de siste bravadene til fiksjonsfigurer med underbukse utenpå trikoten, en utenkelighet frem til slutten av 1990-tallet.

Kompleks

Etter millenniumskiftet ble alle til datanerder – og fremmedgjøring og en usikker verdenssituasjon kan også ha bidratt til superheltenes fremtredende posisjon. Det mangfoldige Marvel-universet har tatt flest markedsandeler, mye takket være et heltegalleri som kan brukes til alt fra tenåringsangsten til Spider-Man via den norrøne guderølpen til Thor og den på ingen måter pensjonerte patriotismen til Captain America til politiske og etiske funderinger i Black Panther. Avengers: Endgame (2019) – som oppsummerer skjebnen til super-rollefigurene i 22 filmer – er tidenes største økonomiske kinosuksess.

Heltene til konkurrenten DC, med Supermann (1938) og Batman (1939) som de mest kjente – er av eldre årgang og mindre tøyelige – sistnevntes mer komplekse personlighet og livsverden har gjort ham mest filmatisert. Supermann er i mange henseender for super, å forfatte fiender som er ham verden er noe av en umulighet. Enklere versjoner av Kal-El/Clark Kent har dermed vært henvist tv-skjermer, i serier som Lois & Clark og Smalville. Når Supermann nå ankommer tv-skjermene, er det i størst tenkelig hjemmeformat, i en bearbeidet storfilm.

Det er gøy å la seg fenge av gravalvorlig tull og tøys på Rolls Royce-budsjett.

—  Einar Aarvig, filmanmelder

Felles verden

Zack Snyder slo gjennom med tegneserieadaptasjonen 300 i 2007 og lekte seg med superhelter i Watchmen (2009) før han kastet seg over Supermann i 2013. Man of Steel understreket hovedpersonens utenomjordiskhet og satte nye standarder for hvor mye eksplosjoner og støy det er mulig å la 143 minutter romme. Publikum var mottakelige, resultatet var tidenes mest innbringende Supermann-film. DC ønsket det samme som Marvel – et shared universe – der helter flyr inn og ut av hverandres filmer.

I Justice League (2017) lot Snyder Batman/Bruce Wayne samle sammen et lag overmennesker for å redde verden mot den djevelske Steppenwolf. Filmen var blant tidenes dyreste og ble en økonomisk katastrofe. Årsaken, ifølge Snyders fans, var at regissøren måtte hoppe av prosjektet da datteren døde.

Mytologi vs psykologi

Ja, er det slik at gjennomkommersielle superheltfilmer bør lages av en auteur – en regissør med full kontroll over det ferdige produktet? Det har vært kampsaken til aktivistene bak emneknaggen #releasethesnydercut og nå er kampanjen bønnhørt. En ny og betydelig lenger versjon, med flere nyinnspilte scener og helt ny musikk lanseres på HBO under tittelen Zack Snyder’s Justice League.

Handlingen er like enkel som før: Superheltene samles for å redde verden. Spilletiden på fire timer brukes ikke til å gi dem mer personlighet og indre liv, men til ytterligere mytologisering: Det storslåtte har blitt enda større, den balanserende humoren er redusert til et minimum.

Snyder evner å få denne tunge og alvorlige materien til å swinge, gåsehuden og godfølelsen blir belønningen til de mottakelige, særlig i filmens første halvdel. 2021-versjonen av Justice League er på sitt beste når den på sitt mest episke. Det er gøy å la seg fenge av gravalvorlig tull og tøys på Rolls Royce-budsjett. Snyder behandler materialet som det skulle vært et klassisk eventyr, hvilket det strengt tatt er.

Maskinhjerte

Det svakeste med originalfilmen var, som i så mange heltehistorier, skurken. I oppgraderingen er Steppenwolf utstyrt med en sjef over seg, men forståelsen vi får for ham, er fremdeles minimal. Kompleksitet er uansett ikke poenget her, trass i voldsomme effekter og lyder, kan denne filmen utmerket ses av en storøyd tolvåring.

Hvor mye sjel den har, er en annen sak. Selv har Snyder uttalt at figuren Cyborg er tenkt som «hjertet i historien». At vedkommende er mer maskin enn menneske sier mye om helterollen i vår tid.