Norsk-amerikansk country på høygir fra Tofte

På slutten av 1990-tallet var Toril og Olav Tofte en del av bandet Don’t Mess With Alice. De ga ut albumet Mystery Train, med god hjelp av Lars Håvard Haugen og Trond Nagell-Dahl. Snart skiftet de navn til Tofte, som de neste årene spilte både i Norge og i USA.

I 2016 ga de ut et album med bare kristne tekster. Det ble lite kjent utenfor kristne distribusjonskanaler og menighetsmiljøer.

Det nye albumet, Coming Home, er ment for et bredere publikum, og den kristne profilen er tonet ned. Det går likevel tydelig fram at kristentroen fremdeles er en viktig ressurs og veiviser for gruppa, som i dag er utvidet med ekteparets datter Pernille på vokal og svigersønnen Henning på trommer.

---

Album: Country

Tofte

Coming Home

FaJo Music AS, 2021

---

Det er den litt enkle country-varianten som kler Tofte best.

—  Olav Solvang, musikkanmelder

Rom og luft

Takknemligheten til Gud høres i for eksempel «A Sweet Touch By The Lord», som musikalsk er atskillig mer enn en liten berøring. Den massive lydbølgen minner mest om en rocka låt med Bonnie Taylor.

Det er den litt enkle country-varianten som kler Tofte best. Slik de gjør det på den flotte «Down By The River», hvor også det kristne budskapet står sentralt. Jeg skulle ønske de hadde valgt et enklere lydbilde på flere andre låter også: «Midnight Flyer», «When You Took My Hand» og «Silicone» kan muligens få taket til å løfte seg noen centimeter, men dét er ikke nødvendig her. De har jo så mange fine låter! Og vokalisten Toril Tofte har så mye kraft og personlighet i stemmen, at hun heller trenger mer rom og luft enn mer lyd.

Når stemmen hennes slipper å konkurrere med andre instrumenter, for eksempel på tittelkuttet, «Coming Home», skjønner jeg godt at Elvis’ avdøde gitarist, Scotty Moore, men også vår egen glimrende countrysanger Bjøro Håland, har skrytt av stemmen hennes.

Enkelt og fint

Tittelkuttet «Coming Home» er en nydelig og tankevekkende låt, som handler om mennesker som har erfart, og vender tilbake fra, krigens grusomheter: Hvordan det de har sett og opplevd, har satt sitt preg på dem. Tekstforfatter Olav Tofte beskriver dette på en enkel, men fin måte.

Låten «Grandma» er en hyllest til en bestemor som ga verdifull ballast til barnebarnet, inkludert fortellinger om Jesus. Her dreier gruppa over i mer tradisjonell country, som også her fungerer bedre enn en rockevariant på høygir. Toril Toftes fyldige og distinkte vokaluttrykk, med hennes karakteristisk countrysnert, kommer her virkelig til sin rett.

Jeg lar meg også imponere av den fine trestemte sangen mellom foreldrene og datteren Pernille.

[ Ragnar Bjerkreims ambisiøse musikalprosjekt er også hans mest vellykkede til nå ]

Bergtatt

Albumet har flere låter om menneskelige relasjoner, uten noen form for dybdepsykologiske betraktninger. Olav Toftes tekster hever seg likevel godt over den ofte klisjefylte hjerte-smerte-tematikken, som var en gjenganger i countrymusikkens gullalder i USA på 1940- og 1950-tallet. Da var det slik det skulle være, man forventet ikke mer av artister på den tiden, i hvert hvert fall ikke av countryartister.

Det gjør man i dag, og Olav Tofte gjør så godt han kan for å gi oss det. Stor poesi er det ikke, knapt nok poesi i det hele tatt, men så er det heller ikke Bob Dylan vi snakker om.

Tofte har besøkt countrymusikkens hjemland så ofte, og blitt så bergtatt av nerven i denne musikken, at de rett og slett ikke greier å la være å gi oss en norsk versjon tett opp til den amerikanske originalen.

De gjør det med fynd og klem, og de overdriver litt. Men de lykkes likevel ganske så bra.