Serien «Delete Me» viser barna til Exit-generasjonen på nyskapende vis

Den oppsiktsvekkende appellen til Exit bunner ikke i den formulariske historien som fortelles – den er fort glemt – men om holdninger, verdier og livsførsel. NRK-serien som nå er i sin andre sesong er statskanalens mest strømmede takket være et temmelig tabloid premiss: «Slik er finansmennenes ville liv!». At hovedpersonenes nedlatende, grådige og rusbetonte hverdag er basert på virkelige mennesker og historier er hele poenget: Er folk i dagens Norge virkelig så drøye?

Omvendt

Ungdomsserien Delete Me gjør ikke et enormt poeng av at den foregår i hovedstadens vestlige villastrøk, men festingen og menneskesynet til persongalleriet gjør at den fint tåler en Exit-sammenligning: «Slik er finansbarnas ville liv».

De syv episodene borer heldigvis dypere, har mer på hjertet og forteller en langt mer nyansert historie; på en dristig måte. Vi begynner med slutten – et dødelig oppgjør i skolens svømmebasseng. Deretter rulles handlingsforløpet opp i omvendt rekkefølge. Hvordan kunne et vennskap ende med rivalisering og død?

[ Opprop: Vi er mange unge som mener det ikke er riktig å delta i Pride ]

---

TV Ungdomsserie

Delete Me

Serieskaper: Marie Kristiansen

Med: Axel Bøyum, Amalia Holm, Thea Sofie Loch Næss

Alle episoder slippes på Viaplay søndag 7. mars

---

Skjermbesatt samtid

Som i så mange andre – norske som internasjonale – serier med ung målgruppe, ligger mye av svaret i de allestedsnærværende sosiale mediene. En sexvideo med hovedpersonen Marion har spredd seg som en gressbrann, først i et noenlunde lukket miljø, deretter via skolens elever til ymse nettsteder over hele verden.

Fortvilelsen til den rammede rollefiguren blander seg med prestasjonsjag, forelskelse og et ønske om en plass i russebuss-hierarkiet. Delete Me tydeliggjør tenåringsangstens gode grobunn i vår skjermbesatte samtid. Sammen med Oslo vest-materialisme og statusjag blir angsten direkte eksplosiv.

Barokk

I 2002 skapte argentinsk-franske Gaspar Noë betydelig oppstuss med Irreversible, en film fortalt i baklengs rekkefølge. Som Delete me, innledes den med en voldelig hendelse før tilbakespolingen gjør seeren fortrolig med årsaken. Med tradisjonell kronologi, ville filmen blitt lest som en klassisk, kanskje til og med plump hevnhistorie.

[ En stor andel barn og unge i EU-land oppgir at de er triste og bekymret for fremtiden, viser fersk rapport ]

Serieskaper Marie Kristensen og medforfatter Jesper Sundnes står i en viss gjeld til Noë, også utover det bakover-dramaturgiske grepet: Her er flere ekkoer av de frenetisk-barokke festscenene Noë benytter seg av i filmer som fjorårets Climax.

Delete Me tydeliggjør tenåringsangstens gode grobunn i vår skjermbesatte samtid

—  Einar Aarvig, kritiker

Kjøtt på Shell

Utageringen i russebussene er skildret med neonlys og dunkende musikk og viser de snart voksne ungdommene i et interessant krysningspunkt mellom livsglede og destruktivitet. De audiovisuelle virkemidlene i Delete Me er intet mindre enn norsk tv-historie – aldri har fortellinger i levende bilder hatt et så nært estetisk slektskap med musikkvideo. Hvert utsnitt er gjennomtenkt og fett lyssatt, med farger og teksturer som gir serien et særpreg – sin egen visuelle identitet. Her er lange sveip gjennom skolekorridorer, synkronsvømming og jaktscener i snø. Enkelte bilder er fulle av friksjon i seg selv: Som når vi møter Marion på jobb på Shell: Det er sterkt å se en 2021-tenåring i oljeselskap-uniform foran skjermer som reklamerer for kjøttrike burgermenyer.

Det er merkbart at serieskaper Kristiansen har bakgrunn fra skrekk, reklame og som musikkvideoregissør for Karpe. Klippingen er assosiativ – det spoles både frem og tilbake og til hendelser som er avgjørende for hovedpersonene. Vi får dermed tilgang til deres refleksive tanker, noe som skaper forståelse for gjerninger som virker irrasjonelle på overflaten.

Albertine på venteværelset

Foreldrene er redusert til vage bakgrunnsfigurer, de få vi møter får vi aldri se ansiktene til. Ungdommene synes overlatt til seg selv og sine ikke alltid like kloke vurderinger. Men – de dramatiske virkemidlene til tross – Delete Me er mer beskrivende enn moralistisk. Hovedpersonenes tragedie kommer av miljøet de tilhører – slik kan Delete Me kategoriseres som naturalisme. Serien synes klar over sjangertilhørigheten selv, den rommer blant annet en diskusjon om Christian Krohgs maleri Albertine i politilægens venteværelse. «Hore!», lyder det aggressivt fra en av guttene i klassen.

Mens innholdet «setter problemer under debatt», er historiefortellingen bevisst kaotisk. Handlingen er imidlertid sterk nok i seg selv, den ville også fungert med riktig kronologi.

«Inneholder seksuelle skildringer og grovt språk» frister og advarer en tekst før hver episode. Man kan spørre seg om hvordan Delete Me fungerer i sitt møte med publikum: Er den et heftig drama for unge, med tematikk og virkemidler de kjenner fra egne liv? En sjokkartet skrekkfilm for foreldre?

Det er uansett bare å håpe at andre serieskapere lar seg inspirere av estetikken. Denne type visuell selvtillit er en ukledelig mangelvare i norske filmer og serier.