«Kodenavn: Nagasaki»: Bidrar til diskusjonen om unge menn og psykisk helse

Med visuelt kompromissløse og kunstnerisk ambisiøse prosjekter som Sister Hell, Allfader og Angst, piss og drid, har stavangerbaserte Fredrik Hana stått for kjærkomne bidrag til den ellers grå og homogene norske kortfilmfloraen. Filmene er skapt med en temmelig unorsk miks av sjangertilhørighet (gjerne skrekk) og personlig særpreg, og blandingen er så heftig og selvsikker at mange, inkludert undertegnede, har etterlyst og sett frem til spillefilmdebuten.

At Hana i stedet skulle lage personlig dokumentar, sammen med vennen (og hovedrolleinnehaveren i mange av filmene) Marius Lunde lå definitivt ikke i kortene.

«Hva om dette ikke funker? Om det stopper opp, at vi bare ikke kommer lenger? Men at vi har ‘lært noe’ på veien, liksom?»

Ensporet Tore

I en tidlig scene i Kodenavn: Nagasaki diskuterer hovedperson Lunde og regissør Hana eventuelle måter filmen kan slutte på. De prøver å spore opp den japanske moren til Marius, som forlot familien i Rogaland da han bare var noen år gammel. Hun har bodd i Japan siden 1990, uten å gi lyd fra seg. Ved hjelp av ambassade, privatetterforskning og en reise til Nagasaki prøver filmskaperne å finne henne.

De dramatiske virkemidlene blir ikke fremmedgjørende hindringer, de slipper oss tettere på hovedpersonen.

—  Einar Aarvig, filmkritiker

Følelsesladde øyeblikk, håndholdt kamera og en nærgående, av og til utleverende stil ga programserien Tore på sporet både høye seertall og krass kritikk rundt tusenårsskiftet. Den demonstrativt joviale Tore Strømøy iscenesatte seg selv som en blanding av sporhund og god samaritan, programmet viste liten evne til å forstå komplekse livsvalg og andre kulturer.

---

Film Dokumentar

Kodenavn: Nagasaki

Regi: Fredrik S. Hana

Med: Marius K. Lunde og Fredrik S. Hana

69 minutter

Norge, 2021

Strømmes digitalt på Human filmfestival fra 1. mars

---

Samurai, skrekk og detektiv

Kodenavn: Nagasaki behandler tematikken fra helt andre ståsteder: For det første er Marius selv en avgjørende del av produksjonen. For det andre eksperimenterer han og regissør Hana med ulike sjangre underveis, estetisk svinger filmen innom samurai-epos, horror og - naturlig nok – detektivfortellingen.

Når Marius forhører seg om moren med den japanske ambassaden, er det fra en telefon fra 1940-tallet, han er iført privatetterforsker-hatt og bukseseler. «Hvorfor vil du finne henne?», spør en funksjonær. «Det er vel bare fordi jeg vil ha kontakt», svarer han, før han blir satt på vent.

Metode

At Hana og Lunde presenterer dette viktige øyeblikket som en episk pastisj, gjør det ikke mindre følsomt. De dramatiske virkemidlene blir ikke fremmedgjørende hindringer, de slipper oss tettere på hovedpersonen. Kostymet, bildeutsnitt, klipperytme, musikk og lyden av hjerteslag er ment å male frem Marius’ indre, samtidig som det fungerer som metode:

«Tanken på at min private katastrofe kan bli film er faktisk veldig betryggende», sier han. Filmingen av jakten på moren blir ikke utleverende når han tilnærmer seg den som en skuespiller.

Lunde gestalter denne film noir-snushanen gjennom hele dokumentaren, men også andre skikkelser, han er både samurai og kontorrotte. Og enda viktigere: En rødøyet, blodig demon, i hvit kabuki-sminke. Overvinner han den til slutt? Og er han summen av alle disse motstridende identitetene? Er det en terapi i dette rollespillet? Mot slutten utgjør animerte sekvenser – med lyder som vindsus og fuglekvitter – store deler av handlingen. Er det Marius som ser seg selv utenfra?

Personlig

Filmskaperne er like fullt beskjeftiget med den mer prosaiske virkeligheten. Vi blir med Marius – i hans egne klær – på japanskkurs og kommer på det rene med motivene for å møte moren i videobrevene han sender henne. Men her er ingen forklarende, følsomme intervjuer eller utfyllende bakgrunnsstoff. Den forlatte ektemannen – Marius’ far – blir bare så vidt nevnt, publikum har ingen anelse hvordan han oppfatter situasjonen.

«Filmen unngår klisjeer og skaper en dypt engasjerende personlig detektivhistorie», het det i begrunnelsen da Kodenavn: Nagasaki vant juryprisen under den amerikanske prestisjefestivalen Slamdance i forrige uke.

Innlevelse

Den eksperimentelle dokumentaren er kyndig komponert, oppbygningen synes styrt av følelsenes logikk. Filmen maner til innlevelse: Fortvilelsen og forvirringen over å ha blitt forlatt av sin mor blir vektlagt, ikke detektivarbeidet. Det ser bare slik ut.

Dermed blir Kodenavn: Nagasaki et betydelig mer komplekst og kunstnerisk bidrag til diskusjonen om unge menn og psykisk helse enn Rådebank og Tix.