Kaada spiller Schubert, men hva vil han egentlig med klassikerne?

Filmkomponisten og multiinstrumentalisten John Erik Kaada lanserer sitt nye album i disse dager. Platen består av hans personlige versjoner av svisker fra den klassiske musikkens verden. Hva skjer med Mendelssohns Gondol-sang når den blir oversatt til et slikt minimalistisk, filmmusikk-aktig tonespråk? Selv om det så å si gjøres med motsatt fortegn, er det uunngåelig at Kaada med sine arrangementer står på skuldrene til musikalske bilselgere av typen Gheorghe Zamfir, eller til og med salige James Last. Det spørsmålet som tårnet seg opp i musikken til disse typene, er også merkbart i Kaadas prosjekt: Hvor ligger egentlig sjelen i den klassiske musikken? Tydeligvis ikke i melodiene. Men hvor da? Og hvor blir det av den, når den forsvinner?

Lærertyggis på strengene

Det nye albumet består altså utelukkende av svisker. Jeg kunne advart ham mot det. Ta i det minste noe ukjent! (Ring meg neste gang.) Det er Griegs «Arietta» fra Lyriske stykker, Debussys «La plus que lent», den langsomme satsen fra Schuberts B-dur-sonate, «Gnossienne nr. 1» av stakkars Erik Satie og så videre. Kaada kaller platen for «Misinterpretations», altså feiltolkninger – i kontrast, tenker jeg meg, til de tolkninger som klassiske pianister vanligvis gir disse stykkene. Musikken er spilt på et flygel som har biter av heftemasse, såkalt lærertyggis, festet til strengene. Det gir en dump, litt harpeaktig klang. Fint! Musikken er i et ord stillestående, stemningen er øde, som tomme bygater om natten, absolutt en stemning det går an å forholde seg til. Musikken er heller ikke helt fri for følelsen av iscenesettelse.