Kaada spiller Schubert, men hva vil han egentlig med klassikerne?

Filmkomponisten og multiinstrumentalisten John Erik Kaada lanserer sitt nye album i disse dager. Platen består av hans personlige versjoner av svisker fra den klassiske musikkens verden. Hva skjer med Mendelssohns Gondol-sang når den blir oversatt til et slikt minimalistisk, filmmusikk-aktig tonespråk? Selv om det så å si gjøres med motsatt fortegn, er det uunngåelig at Kaada med sine arrangementer står på skuldrene til musikalske bilselgere av typen Gheorghe Zamfir, eller til og med salige James Last. Det spørsmålet som tårnet seg opp i musikken til disse typene, er også merkbart i Kaadas prosjekt: Hvor ligger egentlig sjelen i den klassiske musikken? Tydeligvis ikke i melodiene. Men hvor da? Og hvor blir det av den, når den forsvinner?

---

Album: Klassisk/Samtidsmusikk

John Erik Kaada

Misinterpretations

Mirakel Recordings, 2021

---

Lærertyggis på strengene

Det nye albumet består altså utelukkende av svisker. Jeg kunne advart ham mot det. Ta i det minste noe ukjent! (Ring meg neste gang.) Det er Griegs «Arietta» fra Lyriske stykker, Debussys «La plus que lent», den langsomme satsen fra Schuberts B-dur-sonate, «Gnossienne nr. 1» av stakkars Erik Satie og så videre. Kaada kaller platen for «Misinterpretations», altså feiltolkninger – i kontrast, tenker jeg meg, til de tolkninger som klassiske pianister vanligvis gir disse stykkene. Musikken er spilt på et flygel som har biter av heftemasse, såkalt lærertyggis, festet til strengene. Det gir en dump, litt harpeaktig klang. Fint! Musikken er i et ord stillestående, stemningen er øde, som tomme bygater om natten, absolutt en stemning det går an å forholde seg til. Musikken er heller ikke helt fri for følelsen av iscenesettelse.

Jeg leter etter et navn på den sjangeren John Erik Kaada opererer innenfor her. Hva heter den? Han er jo ikke den eneste som beveger seg i dette landskapet. Tyske Nils Frahm er en fremstående eksponent for stilen. Det er musikk som presser grensen for hvor lenge man kan sitte på en eneste akkord, eller på en veksling mellom to akkorder, og fortsatt ha noe på hjertet. Det er åpenbart en slags minimalisme, men helt uten det maskinmessige som preget i alle fall den klassiske minimalismen. Den har elementer fra meditasjonsmusikk, men også fra jazz og elektronika, den har en dæsj av Amélie fra Montmartre, men i slow motion og uten trekkspillet.

Hvor er Schuberts ånd, hvor ligger den egentlig, og hvordan kan den forsvinne bare en panfløyte tar over melodien? Jeg har ikke svaret.

—  Tore Hegdahl, musikkanmelder

Verst med Satie

Hva det enn heter – Kaada oversetter klassikerne til dette tonespråket og lager sine egne versjoner av melodiene. Han trekker ut enkelte deler, flytter rundt på ting, forenkler. Det er mange stillestående innledninger og mellomspill. I mine ører funker det best der hvor han gjør mest, der hvor originalen er utgangspunktet for et helt nytt stykke, som i Chopins Regndråpe-preludium. Dårligst der hvor han mer eller mindre bare spiller originalen på sitt fremmedgjorte piano. Høydepunktet er versjonen hans av den langsomme satsen fra Schuberts store B-dur-sonate, hvor den berømte oktavfiguren blir til et fint rytmisk mønster, en groove som man sier. Melodien selv, med sin ekstreme enkelhet, er også som skapt for denne stilen. De to Mendelssohn-sangene, Debussys vals og flere av de andre er derimot ikke som skapt for stilen. De yter motstand, han klarer ikke å gjøre dem til sine. Resultatet høres ikke forløst ut.

Aller mest vondt har jeg av Saties «Gnossienner», stykker som i løpet av sitt korte liv har blitt utsatt for en umenneskelig påkjenning og nærmest blitt spilt (og arrangert) i hjel, og som burde ha fått nåde. Kaada gjør ikke mye med dem – og hva kunne man ha gjort, så minimalistiske og perfekte som de er? Han spiller dem bare, og spiller dem ikke veldig interessant. Til hans forsvar skal det sies at de er ekstremt vanskelige å spille. Det er ikke mange som klarer å fange den særegne nervøse nakenheten i dem.

Det som er sikkert er at en melodi i seg selv, så vakker den enn er, ikke er bærer av veldig mye kunstnerisk innhold.

—  Tore Hegdahl

Zamfirs panfløyte

Dette leder meg til det store spørsmålet – som jeg ikke har noe godt svar på: Hvor ligger egentlig kunsten, opplevelsen, særpreget, sjelen – hvilket ord du vil bruke – i et stykke som for eksempel Saties «Gnossienne»? Når klassisk musikk blir arrangert for andre instrumenter enn de originalt er skrevet for, skjer det ofte (men ikke alltid) noe merkelig. De som har hørt for eksempel Bachs klavermusikk spilt på harpe eller marimba eller til og med trekkspill, vil vite hva jeg tenker på. Tonene er jo akkurat de samme, og lyden i instrumentet kan være helt besnærende (som Lars Roar Langslet ville sagt), men det er som om Bach-stemningen forsvinner. Hvor blir det av den, og hvor gjemte den seg i utgangspunktet? Noe lignende kan du oppleve når enkeltstykker blir tatt ut av sammenhengen de stod i (opera, messe, sonate, symfoni og så videre) og satt sammen med andre høydepunkter på en plate eller i et konsertprogram. Det er noe som lister seg ut verandadøren og blir borte.

Her er nevnte Gheorghe Zamfir et godt eksempel. Hvis du har nådd en viss modenhet, husker du ham. Han gjorde begge tingene, tok godbitene ut av sin sammenheng og spilte dem på sin panfløyte. Dette instrumentet har forsvunnet fra radaren til vår tids ungdom, men Zamfir var en ekte virtuos på det, og det er et instrument man må ha et steinhjerte for å ikke bli sjarmert av. Han ga ut ufattelig mange plater, en blanding av klassiske svisker og glatt pop. De klassiske tingene var redelig nok gjennomført, originalt orkester- eller piano-akkompagnement og panfløyte som soloinstrument. Likevel var alt helt likt. Det var ingen stemningsforskjell mellom Schubert og Debussy.

Alt dette navnløse

Hvor er Schuberts ånd, hvor ligger den egentlig, og hvordan kan den forsvinne bare en panfløyte tar over melodien? Jeg har ikke svaret. Det som er sikkert er at en melodi i seg selv, så vakker den enn er, ikke er bærer av veldig mye kunstnerisk innhold. I et stykke av typen Schuberts B-dur-sonate, den langsomme satsen, opplever man mye mer enn en melodi. Det er jo et langt stykke, og når det er ferdig har du tilbakelagt en hel reise av stemninger, av lys og mørke, savn, håp, fortrøstning, alt etter hvilke ord du synes passer.

Det er jo alt sammen ordløst, og det er ikke lett å peke i notene på hvor tingene er gjemt. De ligger mellom linjene. Schubert hadde gode ører og visste hvordan man bruker selve klangen i et instrument for å skape en bestemt virkning. Det samme med forskjellige slags bevegelser i akkompagnementet, toneartenes klangfarger og så videre i det uendelige. Dessuten er musikken del av en større helhet, altså hele B-dur-sonaten. Når denne satsen kommer, har du allerede gått langt og vært igjennom mye. Det er alt dette navnløse til sammen som utgjør opplevelsen, og som er kjernen i det som kalles klassisk musikk.

Grieg kan ta seg en bolle.

—  Tore Hegdahl

Som tomme sneglehus

For å vende tilbake til Kaada – selv om versjonene han lager ikke er glatte, men tvert imot rufsete og personlige, står platen hans likevel nærmere Zamfir enn Schubert, Chopin, Grieg og de andre. Alt er likt. Alle de ulike klangverdenene er glattet ut til en eneste stemning. De klassiske melodiene han bruker, er som tomme sneglehus. Det er ikke noe galt i det. Men hva vil han egentlig med dem?

Siden jeg ikke kjente Kaadas musikk fra før, kikket jeg på hans forrige plate, Closing Statements, fra 2018. Det paradoksale er at melodiene der, hans egne, er mye mer interessante å høre på! Grieg kan ta seg en bolle. I tillegg er det mange flere farger i musikken, alt er rett og slett mer forløst. På meg virker det som de klassiske melodiene på årets plate har vært en begrensning for ham.