Pelé-dokumentar veksler mellom kritikk og beundring

Han var en Onkel Tom, den underdanige mørkhudede. Ett eneste regimekritisk utsagn ville hatt enorm betydning.

Det finnes argumenter for å rangere både Messi og Maradona på toppen av listen over «verdens største fotballspillere». Men brasilianske Edison Arantes do Ascimento – Pelè – stiller i en egen divisjon. Ikke bare på grunn av toppscorer-rekorder og at han er den eneste spilleren som har vunnet VM tre ganger, men fordi livet hans er så knyttet til hjemlandet.

---

TV Dokumentar

Pelé

Regi: David Tryhorn & Ben Nicholas

Premiere på Netflix, 23. februar 2021

---

Den store kampen

I Netflix-dokumentaren Pelè snakker hovedpersonen, kulturpersonligheter, politikere, og journalister ut om Brasils oppturer og nedturer gjennom siste halvdel av 1900-tallet. Caju, en tidligere lagkamerat mener landslagsstjernen burde engasjert seg mer politisk da landet ble kuppet av hæren og høyrekrefter i 1964. Underforstått: Pelè var en folkehelt massene forgudet. Hvorfor prøvde han aldri å mobilisere dem eller uttrykke motstand? Satt den tidligere favela-gutten for godt i det?

Spørsmålet er filmens moralske omdreiningspunkt, mens handlingen benytter seg av et velprøvd biografilm-virkemiddel kjent fra alskens gjenfortellinger av livene til idretts- og popstjerner: Den begynner og avslutter med den samme store arenaopptredenen. Innledningsvis klippes det mellom opptakten til Mexico-VM i 1970, spekulasjoner om hovedpersonens eventuelle svekkede form og voldshandlinger og bruduljer i forbindelse med den brutale maktovertagelsen seks år tidligere. Deretter serveres et mer kronologisk handlingsforløp; korte sekvenser fra oppvekst og klubblag-debut tar oss effektivt til gjennombruddet – verdensmesterskapet i 1958.

Brasiliansk blomstring

Brasils finaleseier over de svenske vertene ble det symbolske startskuddet for en ny nasjonal selvtillit, det søramerikanske landet fikk internasjonal anerkjennelse. Det var ikke lenger et fattig bondesamfunn, gryende industri og modernisering og demokratiske prosesser skulle bringe det på høyde med Europa og Vesten. Det blir ikke berørt i filmen, men musikkeksportene samba og bossanova og filmen Orfeo Negro (1959) som vant Gullpalmen i Cannes var viktige gjødninger for denne blomstringstiden.

Filmens snakkende hoder, blant annet en tidligere minister under diktaturet, enes i at landet visnet etter militærkuppet. Med det nye regimet fulgte fullmakter som lot politiet arrestere, bortføre og torturere opposisjonelle.

Der Maradona-biografien tidvis portretterer en egoistisk fotballspiller høy på seg selv og hvitt pulver, skildres Pelè som en jovial nabogutt

—  Einar Aarvig, filmkritiker

Kritisk

«Det ville være en løgn å si at jeg ikke kjente til noe av dette», sier den tilårskomne Pelè i dag. Intervjustilen bryter med sjangeren ved at hovedpersonens stilles kritiske spørsmål.

I basketball-dokumentarserien The Last Dance iscenesatte Michael Jordan seg selv med sigarer, krystallglass i luksuriøse omgivelser. De ti episodene på Netflix fungerte som en ren hyllest av stjernen – han hadde produsert dem selv. I mer elegante Diego Maradona (2019) kom hovedpersonen bare til orde gjennom arkivklipp.

[ TV-serien MaxiTaxi Driver går ned i folkemørket ]

I Pelè ankommer den åtti år gamle brasilianeren et goldt intervjurom i gåstol. Han utstyres med en skopusserboks når han forteller om hvordan han tjente penger til familien som barn – en trekasse han trommer sambarytmer på. Slik bruker filmskaperne Ben Nicolas og David Tryhorn hovedpersonen til noe mer enn bare skryte av egne prestasjoner.

Pepsi og propaganda

Men blikket på Pelè er mer beundrende enn kritisk. Der Maradona-biografien tidvis portretterer en egoistisk fotballspiller høy på seg selv og hvitt pulver, skildres Pelè som en jovial nabogutt, en snill og enormt dyktig fotballspiller. Det tys ikke til vendinger som «gudbenådet geni», vi får oppleve Pelès storhet på banen gjennom arkivklipp som lar oss bedømme den selv.

Der Maradona var virtuos, fremstår Pelè som behersket, beregnende og inspirert. Innsatsen på banen er gjengitt med rytmisk klippede arkivsnutter – her er dokumentaren på sitt desidert mest filmatiske og musikalske. En kamp mot England skildres med frysningfremkallende innlevelse.

[ Dokumentar viser Maradonas triumf og nederlag ]

Utenfor banen får vi et pliktskyldig innblikk i et ikke helt vellykket ekteskap. «Ja», svarer Pelè på spørsmål om det var vanskelig å være trofast når man er så omsvermet. Men filmen er mer opptatt av stjernen som merkevare, han ble brukt til å markedsføre flyreiser, oljeselskaper, kredittkort og Pepsi. Og at han holdt seg inne med et diktatorisk regime som visste å bruke fotball i propagandaøyemed. Mens presidenten, den tidligere generalen Emilo Medici gikk på seriekamper ble folk torturert, poengteres det.

«Jeg var så mye i utlandet med laget. Det var vanskelig å følge med på det som skjedde», lyder Pelès svake forsvar.

Størst av alt er fotballen

I oppkjøringen til 1970-VM, bestod landslagets funksjonærer overveiende av menn fra juntaen. Fascistiske slagord ble en del av imaget, og en av landets opposisjonelle – en journalist som dekket begivenheten – nektet således å holde med laget. Men ettersom motstanderne ble beseiret og Pelès inspirasjon økte og økte, måtte han gi etter. Slik søker filmen å bevise at fotball er viktigere enn liv, død og politikk

Men noe «nært portrett» er den ikke, Pelè sier lite om tittelpersonens indre liv, utover at han er vant til å leve under ekstremt press. «Lettelsen er den største gleden ved å vinne», sier han i et følsomt øyeblikk.

Dermed blir de to timene et effektivt innblikk i begrensningene ved å leve i et totalitært, ikke-demokratisk land. For, som det blir påpekt: Den frittalende, jevnaldrende amerikanske bokseren Muhammed Ali risikerte ikke dødsstraff eller tortur for sin opposisjonelle innstilling.

[ Dette var 2020s beste filmer og serier ]