Hva hadde litteratur vært uten barndom og ekteskap? Sofokles, Shakespeare, Flaubert, alle bruker de forhold mellom mor, far og barn som springbrett både for å utforske enkeltmenneskes psykologi og samfunnets strukturer.
Perfeksjonsjag
Monica Isakstuen er blant de norske samtidsforfatterne som de siste årene har utforsket kjernefamiliedynamikker, og da særlig morsrollen, i romanene Vær snill mot dyrene og Rase. I førstnevnte kjemper hovedpersonen Karen mot sjalusi i forbindelse med en barnefordelingssak, og med hvem hun er når hun ikke er mor. I Rase sliter en mor med å kontrollere sinnet sitt overfor barna og mannen hun elsker. Begge romanene er utpreget selvrefleksive, og hovedkarakterene analyserer og dissekerer enhver situasjon og relasjon i det uendelige. Selvhatet og perfeksjonsjaget florerer fritt: hvem er de i forhold til partneren, til barna, til seg selv, og hvorfor er det de gjør aldri godt nok?
[ Med Håkan Sandell har det nyrike Tesla-tette Norge fått et velfortjent tidsvitne ]
Isakstuens nye roman Mine venner er også skrevet i selvrefleksiviteten og selvbebreidelsens lys, selv om det denne gangen ikke er familielivet, men venninnerollen som skal gjennomanalyseres. Romanen åpner idet en ikke navngitt hovedperson blir uvenner med sin beste venninne, for deretter å bli overrasket av alle sine tidligere og nåværende venninner i en overraskelsesbursdagsfest. Resten av boken er strukturert rundt ikke navngitte venninners svært ærlige bursdagstaler, hovedpersonens interne monolog, og kjaset fra en samlet venninnegjeng formulert i versaler.
Hvem er jeg?
Som i Vær snill med dyrene og Rase er et grunnleggende spørsmål romanen igjennom hvem man er overfor den andre. Gjennom bursdagsfesten viser det seg nemlig at hovedpersonen er veldig mye for veldig mange, en «kameleon», en «sosial rundbrenner». Og hvem er hun da, sånn egentlig? Selv har hun nemlig søkt tilflukt fra seg selv i sin karismatiske forhenværende bestevenn, i en nærmest fullkommen tosomhet.
---
Roman
Monica Isakstuen
Mine venner
272 sider
Gyldendal 2021
---
Isakstuen får frem hvor stor rolle makt spiller i nære relasjoner, sunne som usunne.
— Ingeborg Misje Bergem
Jeg synes det er en god idé å utforske et bestevenninneforhold i romans form. Isakstuen er dyktig når hun beskriver det særegne i denne tosomheten, som er annerledes enn den som oppstår i romantiske parforhold. Hovedpersonen og bestevenninnen bruker for eksempel time etter time på å prate om hverandres hår, om balsam, kurer og slitte hårtupper. Her er det snakk om en intimitet og et begjær som grenser mot det seksuelle, men som likevel ikke er rent seksuelt. Man vil ikke først og fremst eie den andre, man vil være den andre, bli ett med den andre:
Inne i det nybygde huset vårt, en nesten uinntakelig borg
der rådde godstemningen, fyr på peisen og fest for to hver kveld
ferskpressa sladder til frokost
dagen derpå
eksistensielle kriser på bordet
og de beste historiene til dessert
Hvem er hvem?
En slik tosomhet viser seg vanskelig å vedlikeholde i lengden, og krever nesten full eksklusivitet fra hovedpersonens side. Meningene, minnene og personlighetene flettes sammen til det blir umulig å si hvem som er hvem, hvem som opplevde hva. Som i Vær snill med dyrene og i Rase skildrer hun relasjoner som står på vippepunktet mellom det sunne og det destruktive (og er ikke det beskrivende for nesten alle nære relasjoner?). Ikke minst får Isakstuen frem hvor stor rolle makt spiller i slike relasjoner, sunne som usunne. Ved å være nær gir man den andre rett til å fortelle og tolke historien din, og denne retten er vanskelig å trekke tilbake:
jeg vet jo hvordan hun kommer til å snakke om meg nå
jeg vet akkurat hvordan hun holder på
er det noe vi kan så er det dette
konflikt
forakt
forbannelse
vi kjenner språket, kodene, vi sliper tungene
finjusterer sarkasmene
mobiliserer irritasjon, destillerer frustrasjon og tapper
rein forakt på fat
vi har et vondt ord om alt og alle vi forakter
Narcissus
Isakstuen beskriver disse dynamikkene godt. Men venninneforholdet hun utforsker er ekstremt abstrahert. Hovedpersonen og bestevenninnen er kun opptatt av hvem de er i relasjonen, som om de lever i et slags sosiopsykologisk eksperimentrom:
vis meg hvem du er så skal jeg vise deg hvem jeg kan være
for alle liker å speile seg
og jeg er speilet
jeg er seilet
vær vinden jeg snur meg etter!
jeg vil seile med deg jeg vil speile deg!
Venninneforholdet blir et slags Narcissus-bilde der man speiler seg i den andre og krever å finne seg selv. Det er samtidig noe utilstrekkelig med å bruke et slikt forhold som utgangspunkt for en roman. Det er nemlig et begrenset antall spørsmål og svar du får av å speile deg i det uendelige – til syvende og sist er det kun deg selv du ser. Det gjør boken mindre interessant enn den ellers kunne ha vært.
I opposisjon
En av de beste romanene om venninneforhold jeg har lest de siste årene, er Elena Ferrantes skildring av Elena og Lilas forhold i Napoli-kvartetten. Vi følger de to venninnene fra barndom til alderdom, fra vennskap til uvennskap, mens de ligger med hverandres menn og vekselsvis redder og ødelegger den andres liv. Elena og Lila bygger livene sine i opposisjon til hverandre, men alltid med den andre i tankene, og barn, partnere og karrierer fremstår som kulisser.
[ Sjeldent ubehagelig, og likevel gjenkjennelig, om det nedarvede ønsket om å være en god mor ]
Ferrantes romankvartett er et godt eksempel på hvordan beskrivelser av venninneforhold kan være like sterke som fortellinger om viderverdigheter i kjernefamilien. Men Isakstuens skildring av venninnene i Mine venner er mindre kraftfull, og derfor mindre interessant. Jeg foretrekker heller hennes tidligere romaner om morsrolle og familiedynamikk.
