Kunstneren Eli Eines mistet sin far da hun var ett år. Han hadde et hull i hjertet som gjorde at han var kroppslig svekket da han levde, og døde ung. Eines har fortsatt et sterkt ønske om å kjenne ham, men det var så lite han etterlot seg. Noen fotografier, et dikt. Hvordan komme nær noen som døde da du var liten og som du nesten ikke husker?
Eines skaper et miljø hvor forbindelsen til ham forsterkes og detaljene forstørres. Hun broderer seg gjennom diktet han skrev og skaper et helt rom med stripene i hans pysjamas.
---
Kunst
Hull i hjertet
Eli Eines
Tenthaus Galleri, Oslo
21. januar–21. februar
---
Diktets portal
Diktet er sårt og trist, siden faren var klar over sin egen skrøpelighet allerede da han førte det i pennen som 19-åring, i 1944, i det siste krigsåret. Han skriver om at han vil opp og ut, se verden, røre seg, men vet samtidig at hans tilstand begrenser mulighetene.
«Eg kunne vel fått ein annan kropp, som eg kunne halde til, ein som kunne springe ned og opp, nett som eg vil,» skriver han. Noen linjer nedenfor: «Og kvardagen er så grå og tung, eg må sitja den heile dag. Og ut dreg både gamal og ung, dei dreg i gladlynt lag. Men eingong skal då eg og ut og verta løyst fra mitt band. Da vart eg fri fra sorg og sut, eg dreg mot de daues land.»
Diktet blottlegger mennesket som har skrevet det så og si inn til hans innerste trevl. Selv om vi ikke vet noe om hva han gjorde i livet sitt, hvem han var og hva han tenkte ellers, får vi i disse brennende linjene en inngang til hvem han var. Vi er ved kjernen av hva dette mennesket var, stedet hvor vilje, håp og de faktiske mulighetene knyttes sammen til en uløselig knute som definerer et liv.
Hvordan komme nær noen som døde da du var liten og som du nesten ikke husker?
— Kjetil Røed
Broderingens anker
Det er også dette diktet Eines tar utgangspunkt i når hun skal nærme seg ham. Hun broderer hver eneste linje og gjenskaper skriftbildets særegne form og håndens bevegelsesmønstre. Hver minste detalj, hver eneste uregelmessighet og hver eneste fortykning eller fortynning i linjeføringen fanger hun opp. Gjennom nålen, som går inn og ut i tekstilen, veves et intimitetens teppe som drar sammen tråder fra både hennes og farens liv: fortid og nåtid flettes sammen, blir konkret. Diktet heves opp fra hverdagslige miljøer – kanskje fra en konvolutt eller sin bortgjemte plass mellom sidene i en bok eller en skuff i et skatoll.
Brevet blir et minnesmerke over farens sårbarhet der det henger i gallerirommet. Men det blir også en portal direkte til fortiden, til det blottlagte øyeblikket i 1944 hvor han avslørte hvem han var. Det er sjelden jeg ser en så intens sårhet i et kunstverk, for det fysiske arbeidet med tekstilen er også en taktil og direkte erkjennelsesbevegelse henimot faren.
[ Kjetil Røed: «Knausgård skriver overraskende uinteressant om Anselm Kiefer» ]
Utvidet pysjamas
I utstillingens andre rom er det kunstnerens egen tur til å dikte. Her skriver hun et dikt om faren i en stripet pysjamas – et av de få andre båndene til ham hun har. Denne pysjamasen ble nemlig sydd om, av kunstnerens mor, til en nattkjole som kunstneren brukte da hun var liten. Gjennom linjene holder hun fast ved stripene i både pysj og nattkjole, bringer dem nærmere, utbroderer stripenes berøringsflate med den hun er i dag. Diktets linjeskift kan jo også minne om broderingens pendelbevegelse inn og ut av tekstilen, for i likhet med den kommer også her det fysiske aspektet ved den mentale anstrengelsen til syne som en jording eller forankring av det som ellers kan være svevende og uhåndgripelig.
Foruten diktet, som er diskret plassert ved galleriets inngangsdør, kan vi se en ytterligere utvidelse av minnet. Rundt i hele rommet står nemlig trebjelker lent mot veggen som gjenskaper stripene i farens pysjamas og altså datterens (kunstnerens) nattkjole. Stripene blir en abstraksjon som likevel bringer oss tettere på den forgangne tidens og personens realitet.
Stripene blir et miljø å tenke på faren i som omslutter en fullstendig.
Allmenn verdi
Og akkurat her, mellom stripene eller linjene, blir det også tydelig hva slags verdi disse verkene har for andre enn kunstneren selv. For selv om vi ikke sitter på informasjon om et menneske, kanskje det bare er noen få linjer på et ark vedkommende etterlot seg, kan dette fragmentet bringe oss rett til kjernen av hvem dette mennesket var om vi kan gå inn i det, gjenskape det i vårt eget liv, gjøre det om til et miljø å tenke i.
For kunstneren skaper en intimitet som ikke var der i tingene selv gjennom måten hun anvender dem og bearbeider dem. Og akkurat det får meg til å tenke på at den sterkeste og mest presise innsikten i et annet menneske eller i en fortid vi ikke kjenner så godt, ikke kommer gjennom fugleperspektivet, gjennom oversikten hvor elementene kan plasseres i sin «rette»-orden, men snarere i en tenkende oppmerksomhet som fordyper seg i detaljen. Det er i den vi kan finne en direkte forbindelse til fortiden og mennesker som ikke er med oss lenger. Det er ved å senke oss ned i disse sårbare og nakne feltene av en annen person, en annen virkelighet, blottlegges for oss, uansett hvor langt vi er unna i tid og rom.
Alt er egentlig tilgjengelig for oss om vi er villig til å skape intime rom ut fra de tingene som forbinder oss med fortiden.
Det er fint å tenke på.