Magnolia Jazzband fornorsker New Orleans-kirkemusikken

Det nye albumet heter Salige stund – Hymner fra Skandinavia, men det har lite med hymner, eller salmer, og bedehussanger i sin tradisjonelle musikalske form, å gjøre. Det lukter New Orleans-jazz lang veg, men altså med et skandinavisk tilsnitt.

Forskjellen fra tidligere kirkekonserter de har spilt inn, er at denne er gjort midt i korona-tiden uten publikum. Sittende i en halvsirkel i Sørkedalen kirke i Oslo, uten publikum, oppnår de likevel en fin stemning i musikken. Et hørbart takknemlig publikum, ville likevel gjort dette mer tilstedeværende intenst, som kirkekonsert. Men slik var det ikke, og slik er det fremdeles ikke, i en pandemi som dette.

Men hvorfor ikke være «kirkepublikum» hjemme, gjerne klappe og trampe takten, noen vil kanskje også rope «halleluja!»

---

Album: New Orleans Jazz

Magnolia Jazzband

Salige stund – Hymner fra Skandinavia

Magnolia/Musikkoperatørene A/S

---

Oppstandelsesmusikk

Det åpner, på best mulig måte, med «Å salige stund uten like». Jeg er sikker på at salmens adressat, Maria Magdalena, ville tenkt at denne feiende versjonen stemte bra overens med følelsene hun hadde da hun så den oppstandne Jesus. New Orleans-jazz er oppstandelsesmusikk!

Flere tempolåter på plata er «Brødre, del arven på broderlig vis», «O store Gud», i calypso-takt, og «Jeg har vandret med Jesus», her i sprint-tempo.

«Her vil ties, her vil bies», en Hans Adolph Brorson-salme, som først ble kjent i 1765, har også fått et kjapt og uhøytidelig tempo.

Smeltet sammen

Første gang jeg hørte Magnolia Jazzband, var på en øvelse i daværende trommeslager Bonsak Schieldrops lille hus i Nordmarka i Oslo i 1980. Sammen med bandet, var det så vidt jeg fikk plass i stua. At det noen år senere skulle bli like trangt i landets kirker, virket ikke veldig sannsynlig. Visst svingte «Down By The Riverside», men hvor ofte hadde jeg hørt dén i kirken?

At gospel og negro spirituals var en naturlig del av New Orleans-musikken, visste jeg. Men at dette skulle smelte sammen, og bli en kjærkommen fornyer av det kirkemusikalske innholdet her i landet, så jeg ikke komme. Men det kom! Først og fremst med Magnolia Jazzband.

Etter hvert ble også kjente skandinaviske salmer, men også religiøse folketoner og bedehussanger, flettet inn i repertoaret. Det ble et «gladjazz»-tilskudd, i en ofte alvorstung kirkemusikk-hverdag.

Men det skulle også bli en mer alvorspreget type kirke-jazz, uten at man mistet den karakteristiske lettbeinte grooven. Thomas Kingos salme «Sorgen og gleden de vandrer til hope» oppsummerer den nødvendige tosidigheten. På dette albumet blir den forsiktig «jazzet opp», fra den svenske folketonen den er mest kjent som. Alvoret høres også i «O bli hos meg» og «Når mitt øye trett av møye».

Skandinavisk New Orleans-jazz, til både glede og sorg, fest og alvor.

Smittet av glede

Selv om de fleste i dag vil være enige om at slike musikalske jazz-stemninger, har sin naturlige plass i kirker og bedehus, skulle det gå lang tid det fikk fotfeste. Fremdeles tror jeg slik musikk svært sjelden blir benyttet i norske bedehus.

Magnolia Jazzband fikk i starten kjeft da de lanserte New Orleans-musikken i kirkene, slik det nesten alltid blir når nye ting testes ut i gudshus her i landet.

Selv prester av det alvorstunge slaget, ble likevel snart smittet av de glade ansiktene, og av føtter som trampet takten.

Sannsynligvis så de også at flere kirkefremmede kom for å høre denne ikke alkohol-holdige sjampanje-musikken, fremført av eminente jazzmusikere: Magnolia Jazzband, men også Ytre Sulølens Jazz-ensemble og Caledonia Jazzband.

Takk oppover

Første gang klarinettisten og saksofonisten Georg Reiss opplevde jazz i kirken, var på Sjømannskirken i New Orleans i 1979. Han var der som gjest sammen med Magnolia Jazzband. Det var ikke de som spilte, men de fikk høre et farget jazzband fra byen, invitert av sjømannspresten. Det var vafler, kaffe, full swing og bare blide fjes, så hvorfor i all verden kunne man ikke ha noe slikt i norske kirker også?

Snaue to år senere ga Magnolia Jazzband ut ei plate med New Orleans-gospel sammen med Lillian Bouté, spilt inn live i Molde domkirke under byens Jazzfestival i 1981.

Georg Reiss hadde aldri skjønt at det skulle være galt å klappe for noe som fikk blodet til å bruse, heller ikke i et gudshus, sa han da jeg snakket med ham om dette under Skjærgårdssang i Langesund i 2012. Han husket at etter en av Magnolia Jazzbands første kirkekonserter her i landet, nærmest spratt daværende biskop Per Lønning opp fra kirkebenken: Han ville gjøre de tilstedeværende oppmerksom på én ting: at nå var viktig å rette takknemligheten oppover til Gud, ikke til musikerne.

Glad!

Jeg er litt usikker på hva jeg synes om vokalinnslagene til Børre Frydenlund og Sebastian Haugen, på til sammen fire av låtene på det nye albumet. Det er for så vidt et artig innslag i det instrumentale, og dessuten en fin påminnelse om sangenes innhold. Men likevel: er musikkens sjampanje, så er sangstemmene vi hører mer som lunkent øl. På sine respektive andre instrumenter, får musikerne det derimot til å boble!

At dette albumet er tilegnet Magnolia Jazzbands eminente pianist gjennom 27 år, Håkon Gjesvik, som døde i januar i fjor, er fullt fortjent. Jeg tror også Gjesvik ville vært såre fornøyd med at ragtime-spesialisten Morten Gunnar Larsen, som spilte mye med Magnolia Jazzband fram til 1993, var blitt erstatteren hans. Solopartiet hans midt i «Sorgen og gleden de vandrer til hope», gjør meg først og fremst glad.