Kunsten å handle solidarisk

Det er lett å tenke at solidaritet er aktivisme her og nå, men til enhver tid er den politiske horisonten og språket vi bruker om samtiden begrenset. Skal vi finne kreative løsninger på hvordan vi kan forenes i kampen for et bedre liv, kan det derfor være lurt å ta en titt på hvilke former for solidaritet fortiden kan by på. Utstillingen Actions of Art and Solidarity er en god begynnelse: den kartlegger forbindelseslinjer mellom kunst og motstand gjennom de siste femti årene, med utgangspunkt i reelle konflikter, faktiske skjebner og samlende fellesskap.

Konkrete historier, faktiske møter og håndgripelige former gir også mer fast grunn under føttene når vi skal finne frem til de beste måtene å leve sammen på.

---

Kunst

Actions of Art and Solidarity

Kunstnernes Hus

20. januar til 21. mars, 2021

Vurdering: «Ny utstilling utforsker historiske linjer mellom politisk solidaritet og billedkunst»

---

Oppdatert aktualitet

En naturlig inngang er Beatriz González’ Mural para fábrica socialista (1981), en hyllest til Picassos Guernica (1937), som hang på samme sted González verk i overlyssalen på Kunstnernes Hus i 1938. Mens utgangspunktet for Picassos verk var nazistenes bombing av den spanske landsbyen med samme navn som verket, er bakgrunnen for González’ verk politisk urolighet og volden i hennes hjemland Colombia. Ved å skifte ut bakgrunnen for motivet oppdaterer hun Picassos maleri, og minner oss om at også Guernica opprinnelig var en solidaritetshandling – noe vi kan glemme når verket primært betraktes som et høydepunkt i Picassos karriere og dermed kunsthistorien. González graver seg frem til det politiske innholdet i verket og viser hvordan kunsten til enhver tid kan knyttes til pågående konflikter og undertrykkelse.

Utstillingen er full av slike utgravinger av fortidige solidaritetsøyeblikk. Mange av har også en dobbelt betydning: De er både kunst og samlingspunkt for alternative, frigjørende fellesskap.

Dobbel betydning

Carolina Caycedos skulptur i kafeen kan se ut som en abstrakt skulptur, men er i realiteten satt sammen av fiskenett kunstneren har fått i gave fra urinnvånere i Colombia og Brasil. Kunstverkets estetiske form, det vi umiddelbart kan se, har dermed røtter i en brennbar situasjon, siden bøndene og fiskerne kunstneren har vært i kontakt med hele tiden står i fare for å skvises ut av sine historiske land av multinasjonale selskaper som tar seg til rette. Abstraksjon er forankret i en akutt, levd virkelighet.

Det mest fyldig solidaritetstilfanget finner vi i utvalget verk fra Museo de la Solidaridad Salvador Allende, som ble et eksilmuseum dedikert til solidaritet etter Gustave Pinochets militærkupp i 1973 (hvor den demokratiske presidenten Salvador Allende også mistet livet). Museet dukket senere opp i mange former og på mange steder, blant annet på Veneziabiennalen i 1974. Det slående med disse verkene er at de er så direkte knyttet til undertrykkelse, men også at de manifesterer en bredde i hva politisk motstand og solidaritet kan innebære.

Sammenvevd historie

De mest interessante verkene er dem som åpner blikket mer eksplisitt mot vår samtid. Bouchra Khalilis videoinstallasjon The Tempest Society (2017), som ble vist på Documenta 14, består hovedsakelig av tre greske ungdommer på en teaterscene i Athen, som forteller om og viser bilder fra mange historiske eksempler på hva slags motstand man kan gjøre under undertrykkelse. Historiefortellingen fletter sammen ressurser sosiale bevegelser og solidaritetsbevegelser kan trekke på. Verket blir ekstra virkningsfullt siden bakgrunnen for både fremførelsen er finanskrisen i 2008 og hvordan Hellas mistet sin selvstendighet da EU, på grunn av gjelden landet hadde til den europeiske sentralbanken, kunne beordre hva de skulle foreta seg innenrikspolitisk.

Essensen av Khalilis verk er offentlighet og historiefortelling: Så lenge man kan stå frem for andre og berette om problemet kan det også formes fellesskap med frigjøring som mål.

Identitetens janusansikt

Det mest fascinerende, og visuelt slående, verket er Heather Dewey-Hagborgs Probably Chelsea (2017), som består av et titalls forskjellige fortolkninger av aktivisten og varsleren Chelsea E. Mannings DNA-profil. Resultatet er forskjellige, 3D-printede lateks-ansikter som henger i tynne tråder midt i rommet. At så mange typer utseende kan avledes fra en persons DNA forteller oss ikke bare at teknologien Dewey-Hagborg baserer seg på – som brukes mange steder i verden når myndighetene skal lokalisere kriminelle – er upålitelig, men også at vi er på ville veier når vi baserer oss blindt på teknologi. Ansiktsmangfoldet kan dessuten betraktes som en form for «molekylær solidaritet», for å bruke kunstnerens eget uttrykk, med den friheten vi alle burde ha til å råde over vår egen identitet.

Actions of Art and Solidarity, som er kuratert av Office of Contemporary Art Norways (OCA) direktør Katya García-Antón, er en klargjørende, historisk bevisst undersøkelse av berøringsflatene mellom billedkunst og politikk. Utstillingen viser den enorme bredden av muligheter for solidaritet vi har til rådighet om vi bare tar oss tid til å lete i arkivene.