«Herrene sendte oss hit» gir historieboka et nytt kapittel

Elin Anna Labbas Herrene sendte oss hit, som vant den svenske Augustpriset for beste sakprosabok i 2020, gjør inntrykk som kollektivt vitnesbyrd om tvangsflyttingen av samer i Norge, Sverige og Finland. Labba innskriver samiske slekters historie like før de går tapt, men tar samtidig grep for å reetablere samisk identitet.

Tap og tvangsflytting

Boka serverer baksiden av de moderne tankene om nasjonal identitet som innledet forrige århundre. Fornorskingspolitikken skulle utrydde samenes kulturelle identitet blant annet ved å tvinge dem til å bruke norsk. Tvangsflyttingene, som i Sverige varte frem til 1950-åra, hadde som mål å gi plass til nordmenn, svensker og moderne jordbruk fremfor nomadisk reindriftsliv. Herrene sendte oss hit viser hvorfor vi hundre år senere trenger Sannhets- og forsoningskommisjonen, som Dagfinn Høybråten leder.

Kanskje er språkaktivismen et botemiddel mot sorgen Labba uttrykker over fortellingen som renner ut av hendene hennes.

—  Astrid Fosvold

Labba har samlet fragmenter av gamle arkiverte og nyere intervjuer med enkeltmennesker som ble tvunget til å flytte ut av hjemområdene sine mellom 1919 og 1932. Labba føyer også sin egen historie inn blant enkeltstemmene, som alle vitner om sterke tapserfaringer.

Muntlig arv

Teksten er springende, for som Labba skriver: «Den samiske historien er som en skolisse noen har hugget over med øks. Mønsteret vårt er så vanskelig å gjenoppta.» Intervjuene veves sammen med bilder, avisutklipp, brev, offentlige dokumenter og joik. Labba vektlegger at den samiske kulturen er muntlig nedarvet. Samtidig viser hun hvor underlegne samene følte seg overfor det boklige herrefolket. De skriver under dokumenter de ikke kan lese.

Fremstillingen styrkes av at leseren må trenge gjennom tekstveven for helt å forstå. Vi deltar i utgravingen av det kollektive traumet som denne historien er, ettersom vi erfarer at det er vanskelig å danne seg fullstendig oversikt. De intervjuede nevner konkrete steder og retninger karavanene tok i områdene de vandret gjennom. Her burde kartet i boka hjelpe en nysgjerrig leser, men er litt irriterende fordi det er så forenklet.

Språklig identitet

Stemmeveveren Labba synliggjør kulturelle særtrekk, som slektens betydning i samisk kultur, og gir oss innblikk i samisk levevis. Enkelte ord og uttrykk brukes uoversatt, og de tvinger leseren som ikke kan samisk til å tolke. Men gjennom handlingene som beskrives, skjønner vi at det finnes forskjellige akkjer til ulikt bruk og hvordan de inngår i raiden. Mange ord på samisk er nettopp knyttet til ulike redskaper og bruksområdet verktøyene tilhører. Så integrert i samisk tradisjon er de, at de sannsynligvis er uoversettelige. Den fine måten Labba tvinner ordene inn i sammenhengen på, vitner om en aktivistisk holdning for å gjenerobre språklig identitet.

Reinens beitemønster

Kanskje er språkaktivismen også et botemiddel mot sorgen Labba uttrykker over fortellingen som renner ut av hendene hennes. Journalisten beveger seg langs gjengrodde, knapt synlige stier fra kystområdene innover i Sverige. Er det derfor kartet er så dunkelt? Stitråkkets kapitler speiler utslettingen av den samiske kulturen. Det starter med reinbeitekonvensjonen i 1919 som begrenser adgangen til de norske kystområdene for reindriftsamene.

Teksten er springende, for som Labba skriver: «Den samiske historien er som en skolisse noen har hugget over med øks. Mønsteret vårt er så vanskelig å gjenoppta.»

—  Astrid Fosvold

Reindriften forflytter seg naturlig mellom sommer- og vinterbeite. Men dette nomadelivet stemmer lite overens med interesser og ordninger i siviliserte samfunn, blir det sagt fra Stortingets talerstol. På tjuetallet strammes assimileringspolitikken til med stadig strengere regelverk, som fordriver reindriftssamene fra sted til sted. Mange familier fikk aldri slå seg til ro og reinens beitemuligheter forsvant. Når samene kommer lenger sør, oppleves skogen som et mørkt mareritt.

Kvinnene hardest rammet

Samtidig var de stedene de kom til bebodd, slik at det oppstod konflikter. Labba forteller at konfliktene fortsatt pågår i det svenske rettsvesenet. De intervjuede forteller også om dypt nedverdigende rasebiologiske undersøkelser.

Erfaringer med rettsaker og forskeres målbånd inngår også i dikteposet Ædnan av Linnea Axelsson som vant Augustpriset i 2018. Eposet går inn i den brutale kolonialiseringen av Sápmi-området, følger en familie som ble tvangsflyttet og viser at sårene forplanter seg ned over i generasjonene. Labba og Axelsson viser begge at kvinnene ble hardest rammet. For makthaverne har de ikke selvstendig verdi, de inngår i boet.

Samler tråder

Joik er stedsbundet. Når samene blir tvunget av gårde, forstummer stemmene som hører til fjellet og havet. Men sakprosaboka til Labba tar tak i de brutte slektstrådene, tar joiken tilbake og tråkker opp gjengrodde stier. Labba synliggjør deler av vår nasjonale fortelling. Les den og fortell.

---

BOK: SAKPROSA

Elin Anna Labba

Herrene sendte oss hit

Oversatt av Trude Marstein

Pax 2021

---