Anmeldelser

Ny bok gir innsikt i Aps bearbeiding av 22. juli

TERROR I NORGE: Behovet for å møte terroren 22. juli med fellesskap og samhold kom i veien for ønsket om å ta et oppgjør med ideologien bak. Derfor uteble den forløsningen mange trengte, skriver historikeren Hallvard Notaker i en ny bok.

Høsten 2011 arbeidet partisekretær Raymond Johansen med å legge grunnlaget for et oppgjør. Arbeiderpartiet hadde vært utsatt for et ideologisk motivert terrorangrep. Mange i partiet følte et sterkt behov for å få tatt et oppgjør med dette tankegodset og de grupperingene som fremmet det.

Men partileder Jens Stoltenberg stanset dette oppgjøret. Han opplevde at det kom i veien for den nasjonale samling om demokrati og felles verdier som han fant nødvendig. Som statsminister hadde han ansvaret for helheten, for nasjonen. Arbeiderpartiet var også regjeringsparti. Derfor måtte partiet legge bånd på seg.

Frustrasjon førte til boken

Frustrasjonen over alt som ble holdt tilbake, var en sterk motivasjon da partiet ba Aschehoug forlag om å få en faghistoriker til å skrive bok om Arbeiderpartiet og 22. juli, sier forfatteren. Hallvard Notaker har tidligere skrevet siste bind av Høyres historie, og er ellers ekspert på amerikansk historie. Han kommer altså inn utenfra. Likevel oppleves boken skrevet innenfra, med en innlevelse for Arbeiderpartiets perspektiv. Vi aner Raymond Johansen bak som en sentral kilde.

Samtidig beholder han historikerens kritisk analytisk perspektiv. I de ti årene som snart er gått, har det kommet mange bøker og spesialavhandlinger om 22. juli, og Notaker bruker dem flittig. Om det ikke kommer mye nytt fram, så får vi her et samlende blikk.

Offer og ansvarlig, en umulig dobbelthet

Arbeiderpartiet var både offer for 22. juli og ansvarlig da det skjedde. Terroren var rettet mot og rammet partiet hardt. Samtidig satt partiet med ansvar for regjeringen og dermed for både gjenopprettelse og beredskap. Denne dobbeltheten viste seg nesten umulig å komme til rette med.

Terrorangrepet rettet seg mot det norske demokratiet, mot demokratiets institusjoner. Det var et behov for å samle folket om de demokratiske idealene, å vise at fellesskapet fortsatt besto. Denne oppgaven falt i særlig grad på statsministeren, og Jens Stoltenberg tok den på seg. Samtidig skulle han lede et parti gjennom sjokk og sorg. Han måtte gjøre begge deler, selv om det var noe nær umulig å forene.

Arbeiderpartiet omtales ofte som et statsbærende parti. Selv når det ikke har regjeringsmakten, har det ofte blitt oppfattet som en del av statsmakten. Det hatet mot Arbeiderpartiet som kom til uttrykk 22. juli var også rettet mot statsapparatet. Det er vanskelig å skille de to.

Hatet mot Arbeiderpartiet

Hatet mot partiet finnes fortsatt, delvis i form av en norsk versjon av konspirasjonen om «den dype staten». Ville angrepet kommet om Arbeiderpartiet ikke hadde regjeringsmakten? Ville partiet stått friere til å slå tilbake om de var i opposisjon? Notaker spekulerer ikke i dette.

Derimot spekulerer han på hva som ville ha skjedd om Jens Stoltenberg hadde trukket seg som statsminister da den kritiske granskingsrapporten fra Gjørv-kommisjonen kom. Ville Arbeiderpartiet dermed stått friere til å slå tilbake, ville de da kanskje ha vunnet stortingsvalget i 2013?

Jens Stoltenberg tok på seg ansvaret for å samle folket mot et angrep på oss alle. Samtidig skulle han lede et parti gjennom sjokk og sorg. Han måtte gjøre begge deler, selv om det var noe nær umulig å forene.

—  Erling Rimehaug

Stoltenberg tok raskt valget om å «ta ansvar ved å bli stående». Men også opposisjonen vek tilbake for å kreve statsministerens avgang. Alle partiene opplevde behovet for konsensus, for å bevare fellesskapet og samholdet mot terroren. Svært mange ville nok opplevd det som naturstridig at offeret for terroren også skulle bli sonofferet.

Men det var heller ikke noen andre som måtte gå av som følge av svikten i terrorberedskapen. Dermed ble det stående et slags tomrom, en mangel på endelig oppgjør, påpeker Notaker.

Varsomhet om høyre-ekstremisme

Likevel er det et paradoks at den politiske debatten om 22. juli i så stor grad kom til å dreie seg om Arbeiderpartiets ansvar for beredskapen. Det var naturlig for opposisjonen å gripe fatt i dette, fordi det slo en bresje i bildet av Arbeiderpartiet som det pålitelige styringspartiet. Men det skyldtes nok også at selve terrorangrepet og ideologien bak det var så følsomt at alle partier viste varsomhet.

«En ensom ulv kommer alltid fra en flokk», var formelen Raymond Johansen fant da han skulle formulere det oppgjøret han mente var nødvendig. Det var ikke bare den ene – muligens psykisk forstyrrede – mannen mot alle andre. Det var også noen som sto bak. Ikke i den forstand at de inspirerte eller godtok selve handlingene. Men de hadde skapt det klima som gjorde handlingene mulige.

Debatten om høyre-ekstremisme og om hvor grensen mellom det akseptable og det farlige tankegodset gikk var også omfattende, ikke minst gjennom alt som kom fram i rettssaken. Men i den partipolitiske debatten kom disse temaene lite til orde. Hvis man skulle skille ut en flokk med en form for medansvar for terroren, ville det bryte med det bildet man hadde blitt enige om å tegne: Hele folket var blitt angrepet, og nå samlet hele folket seg for å slå tilbake angrepet.

I Arbeiderpartiet, og særlig AUF, var det mange som mente at et oppgjør med Fremskrittspartiet var nødvendig. Terroristen hadde angrepet det multikulturelle samfunnet. Nå måtte det forsvares – og der var Frp på motsatt side. Deler av retorikken fra Frp, med begreper som snikislamisering, kunne bidra til teorier om at noen i smug forsøkte å ødelegge samfunnet.

Men et angrep på landes nest største parti, og dermed på svært mange velgere, ville bryte det nasjonale samholdet og skape skarpe fronter. Det kunne lett slå tilbake på Arbeiderpartiet, noe Raymond Johansen var svært så klar over. Fremskrittspartiet reagerte også voldsomt på alle antydninger om at de skulle ha noen form for medansvar for terror. Dette ble fort så betent at alle så seg tjent med å legge lokk på debatten.

Partiet som offer kom i bakgrunnen

Skrekkhistoriene fra Utøya og regjeringskvartalet og fortellingene om alle ofrene, har preget seg inn hos oss i årene som er gått. De er hentet fram igjen i bøker og filmer. Men Arbeiderpartiet som offer er kommet i bakgrunnen. En viktig side ved Notakers bok er å hente dette fram i bevisstheten.

Først og fremst ble Arbeiderpartiet truffet på det personlige plan. Partiet er del av en bevegelse, med både kulturelle og personlige bånd i tillegg til de rent politiske. Disse båndene er vel så sterke. Svært mange ble rammet personlig, som overlevende, som pårørende, som venner, som bekjente, som venner av pårørende. En stor del av partiapparatet ble truffet av et sorgarbeid som i seg selv var svært krevende.

I tillegg kom at partiet fikk en stor del av ansvaret for å følge opp rednings- og hjelpearbeidet. Å finne ut hvem som var drept, skadet og overlevende er i utgangspunktet politiets oppgave. Å følge opp de skadelidte er det offentlige helsevesenets oppgave. Men i dette tilfellet ble det partiet som i første runde bar hovedansvaret for begge deler.

Ungdomsorganisasjonen var hardt rammet. Nøkkelpesoner var drept eller satt ut av spill, og organisasjonen var lammet av sorg. Her krevdes et langsiktig gjenoppbyggingsarbeid, der gjenreisningen av Utøya ble et sentralt element. Historien om partiet som offer trengte å få sin bok.

Uforløst

22. juli er fortsatt et uforløst tema i norsk offentlighet. Kanskje er denne boken et lite bidrag til en forløsning. Den bidrar i alle fall til en nødvendig innsikt.


---

Hallvard Notaker: Arbeiderpartiet og 22. juli. Aschehoug 2021

Skrevet med innlevelse fra innsiden av Arbeiderpartiet, men samtidig med historikerens kritiske og analytiske blikk, kan boken være et lite bidrag til en forløsning av samtalen om terroren 22. juli.

---

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser