«For Agnes var Sue Ellen Ewing (fra TV-serien Dallas) et speilbilde. ‘Å, det er akkurat som meg! Den falske glamouren i tragedien gjorde den misunnelsesverdig.»
At fjorårets Bookerpris-vinner, debutromanen Shuggie Bain av skotske Douglas Stuart, skal bli TV-serie, overrasker ikke. Stemningsfulle, bilderike og detaljerte scener skifter raskt og vekker en rekke filmminner fra den sterke, britiske sosialrealistiske tradisjonen. Særlig Lynne Ramseys uforglemmelige debut Ratcatcher fra 1999. Filmen viser familieliv og en gutts eksistensielle ensomhet i Glasgows arbeiderstrøk under søppelstreiken i 1972.
[ Den triste historien om crack-epidemien i USA ]
I bokas Glasgow har vi femårige Shuggie, yngst av tre, og hans oppvekst med søsknene og alenemoren Agnes i forstaden Pithead i begynnelsen av 1980-tallet. Privatisering av nasjonale foretak og stengningen av gruveindustrien og skipsverftene har ført arbeidskarer over på trygd. Hjemmeværende mødre har armene fulle av unger og hodene fulle av mindreverd og smålige holdninger. Romanes fortellerstemme gjør sure kommentarer, fiendtlighet og slu pek om til småkomiske situasjoner. Kjeklingen mellom katolikker og protestanter oser av solide kraftuttrykk, fint oversatt av Hilde Stubhaug.
Kjeklingen mellom katolikker og protestanter oser av solide kraftuttrykk.
— Astrid Fosvold
Mest av alt er likevel romanen et omsorgsfullt og ærlig portrett av alkoholiserte Agnes, som stolt gjør hva hun kan for å holde på fasaden, som var hun stjernen i sin egen film, til spott og spe for felleskapet.
Risikovilje og dødsdrift
Allerede første gang vi møter henne får leseren øye på lengselen etter ekstase, fest, mer liv, men også risikovilje og dødsdrift. Vi skjønner fort at Agnes er fange av sin egen grenseløshet, på vei mot avgrunnen. Sitatet jeg innledet med, fortsetter: «Shuggie så skuespilleren skjelve med underleppa i uekte følelser. Hele greia var bare løgn etter løgn. Hvor var hodet i ovnen og huset fylt av gass? Hvor var tårene og de halvpåkledde karene og søsteren som aldri ville komme hjem?»
[ På følsomt vis konfronterer Asta Olivia Nordenhof konkurransesamfunnets menneskesyn. ]
Fortelleren nøler ikke med å vise at rusavhengighet gjør tilværelsen uutholdelig for alle rundt, sånn sett er morsportrettet oppriktig. Samtidig ser vi Agnes handle uselvisk og godt slik at personligheten hennes fremstår kompleks.
Følgende av Thatchers politikk
Vi ser den rusavhengige innenfra, men også morens omgivelser. Det gir boka en kvalitet som fikk meg i tanker om Åsa Linderborgs selvbiografiske oppvekstskildring Meg eier ingen. Her gir jeg-fortelleren et nært, mangefasettert og kjærlig bilde av faren. Den svenske romanen gir også et godt tidsbilde av det politisk bevisste 70-tallets diskusjoner. Dette refleksjonsnivået finner vi ikke i Shuggie Bain.
Boka fikk meg i tanker om Åsa Linderborgs selvbiografiske oppvekstskildring «Meg eier ingen».
— Astrid Fosvold
Derimot ser vi følgene av thatcherismen i skildringene av livsvilkårene til kvinner og barn i gruvesamfunnet. Sånn sett er denne boka også politisk bevisst. Uten utdanning blir kvinnene holdt fast i totalt intetsigende liv og underlagt menns forgodtbefinnende. Poenget understrekes også i den franske romanen til Nicholas Mathieu Slik er det også med deres barn (2019), som beskriver hvordan en tidligere industriby preges av forfall, arbeidsløshet og kvinner ved kjøkkenbenken i 1990-åras rurale Frankrike. Men i den boka er den bundne skjebnen et tydeligere trekk enn i Shuggie Bain. Shuggies storebror har eksempelvis et kunstnerisk talent som kan føre ut av elendigheten.
Føle seg annerledes
I Shuggie Bain skildres landskapet som om et filmkamera sveiper over horisonten: «De svarte slagghaugene strakte seg i mange kilometer, som bølgene i et forsteinet hav. Den døde kullgruva og boligfeltet nedenfor lå der som et diorama, velordnet og ensformig i det torvbrune myrlandskapet, som en modellerers samling av lekehus på et tynnslitt, brunt teppe.» Blikket tilhører storebroren, som tegner det han ser. Det viser også at romanen er solid forankret i bred realistisk tradisjon. Den utfordrer ikke konvensjonene, slik Ratcatcher så ypperlig formår.
[ Sumaya Jirde Ali skriver helende poesi med rystende språklige bilder ]
Men denne oppvekstskildringen handler også om å føle seg annerledes. Kontrasten mellom de maskuline verdiene som gjennomsyrer arbeidermiljøet og Shuggies fremtoning, danner grobunn for sleivkommentarer og ondsinnet mobbing på linje med reaksjonene vi ser i filmen Billy Elliott (2000) om gutten som ønsker å bli ballettdanser i et gruvearbeidermiljø.
Shuggie bærer på dobbel skamfølelse, over seg selv og moren. Sammen ønsker de å «være splitternye» når de flytter tilbake til byen. Når ringen er sluttet, inntreffer isteden morens endelige fall. I takt med denne utviklingen trekker miljøskildringen seg sammen, romanen blir mer lukket.
Røykende Snøhvit
I likhet med Slik er det også med deres barn er denne boka lang. På samme vis som den franske, kunne Shuggie Bain vært mer konsentrert. Av og til sies noe som senere gjentas, som om det sagte skal bli tydeligere. Men snarere blir poenget tværet litt ut på dette viset.
Uansett levendegjør romanen raust og bitende livet på østkanten under Thatchers regime. Samtidig får vi et minneverdig morsportrett. Jeg slutter med fortellerens forgylling av Agnes i romanens mest optimistiske øyeblikk: «Agnes så ut som rosenes gudinne. Det var som om Disney selv hadde farget henne og gitt henne nytt liv som en lubben, røykende Snøhvit.»
---
BOK: ROMAN
Douglas Stuart
Shuggie Bain
Oversatt av Hilde Stubhaug
464 sider
Gyldendal 2021
---
