Den 27. januar 2012 – for nesten nøyaktig ni år siden – kom statsminister Jens Stoltenberg med en beklagelse for overgrepene mot jødene under krigen. Det skulle altså gå 70 år før den norske staten erkjente sitt ansvar for forsøket på å utrydde denne gruppen nordmenn.
Norske myndigheter vegret seg lenge mot å ta dette ansvaret. Det var tyskerne og det illegitime Qusling-styret som måtte bære ansvaret, mente man. Det kunne ikke belastes det egentlige Norge. Denne holdningen lå lenge i bunnen for det økonomiske oppgjøret de gjenlevende jødene fikk etter krigen.
Den offisielle endringen i holdning skjedde i 1998 da Kjell Magne Bondeviks regjering la fram forslag til en moralsk oppreisning og økonomisk kompensasjon til jødene. Dette forslaget var et resultat av arbeidet i det såkalte Skarpnes-utvalget. Det spesielle var at regjeringen baserte seg på mindretallet i utvalget. Berit Reisel var talsperson for dette mindretallet. Nå nesten 25 år etter forteller hun den dramatiske historien om det som skjedde i dette utvalget og bakgrunnen for det.
Kontroversiell debatt
De siste årene har den norske offentligheten gradvis fått presentert at likvidasjonen av det jødiske samfunnet i Norge under krigen var noe nordmenn sto for, ikke bare tyskere og norske nazister. Pionerer var historikerene Oskar Mendelsohn og Bjarte Bruland for 30 år siden. Bruland utgjorde sammen med Reisel mindretallet i Skarpnes-utvalget.
Det er særlig Marte Michelets bøker som har ført debatten videre de seneste årene. Men den siste boken hennes, Hva visste hjemmefronten?, har blitt kontroversiell på grunn av påstander om tvilsom kildebruk og negative karakteristikker av andre historikere og aktører. Selv om Reisel går inn i samme debatt, tror jeg likevel ikke hennes bok blir så kontroversiell.
Reisel er utvilsomt en aktør i den historien hun skriver. Men hun avstår fra å karakterisere andres motiver og argumenter. Hun baserer seg på dokumenter og sine egne samtidige notater. Så kan det sies at notatene er preget av hennes oppfatning av saken og av hva som ble sagt. Men konfliktlinjene kom jo også til syne i den offentlige debatten etter Skarpnes-utvalgets innstilling.
---
Sakprosa
Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge.
Berit Reisel
Forlaget Press 2021
Vurdering: «En sjokkerende påminnelse om forsøket på å tilintetgjøre både jødene og sporene etter dem – og det norske samfunnets manglende forståelse av sitt ansvar for det.»
---
Sjokkerende lesning
Boken er sjokkerende lesning, på grunn av holdningene som kommer til syne. Man er redd for at jødene skal komme for godt ut, at de skal tjene på katastrofen som skjedde dem. Man sier at alle nordmenn opplevde tap under krigen, og at det rammet jødene som alle andre. Man er redd for å drive positiv diskriminering av jøder. Det er en motvilje mot å kritisere norske myndigheters behandling av jødene.
Først og fremst ser vi en manglende forståelse for det unike utryddelsesprosjektet jødene var utsatt for og følgene det fikk.
— Erling Rimehaug
Først og fremst ser vi en manglende forståelse for det unike utryddelsesprosjektet jødene var utsatt for og følgene det fikk. «Jødene skal identifiseres, deres eiendom og formue skal registreres og inndras og deres bevegelsesfrihet innskrenkes. Tiltakene må implementeres før jødene drepes eller deporteres slik at ethvert spor av jødisk liv blir fjernet». Slik formulerte nazistene programmet. Inndragingen av jødenes eiendom var en del av planen. Man skulle også likvidere sporene etter dem.
Den norske regjeringen i London mente likevel det ville være galt å særbehandle jødene. Det samme prinsippet ble lagt til grunn for oppgjøret de fikk etter krigen. Jødene skulle behandles som alle andre som hadde lidd økonomiske tap. Resultatet var at jødene fikk ytterst lite igjen – om noe i det hele – av det de hadde tapt.
Redde for «jøder og penger»
Det jødiske samfunnet i Norge innrettet seg etter det. De var redde for å skape oppmerksomhet som kunne slå negativt ut. Man fikk være glad man hadde overlevd og prøve å leve videre. Derfor var også det jødiske miljøet ytterst skeptiske da spørsmålet om en økonomisk oppreisning kom opp på 90-tallet. De var redde for dette med «jøder og penger». Også Berit Reisel var negativ til å begynne å rote i dette. Initiativet kom fra andre kanter.
Journalist Bjørn Westlie skrev i Dagens Næringsliv om det som ble kalt «jøderanet» under krigen. World Jewish Congress (WJC) tok opp arbeidet med kompensasjon til jøder i Europa. De la tidlig i januar 1996 fram en rapport om Norge, som fikk betydelig oppmerksomhet i norske medier. Det ble et press mot myndighetene om å komme med en respons. Det endte etter en kronglete prosess opp med oppnevningen av et offentlig granskingsutvalg ledet av fylkesmann Oluf Skarpnes.
Berit Reisel hadde blitt overtalt av WJC til å delta i arbeidet med rapporten om Norge. Hun kom derfor til å representere Det mosaiske trossamfunnet i drøftingene med myndighetene.
I mindretall
Det var likevel ikke opplagt at hun og Bjarte Bruland skulle være med i det offentlige utvalget. Man mente at de begge var inhabile. Hun fordi hun var jøde og representerte Det mosaiske trossamfunn. Han fordi han hadde samarbeidet med jøder i sin forskning. «Dere vil bare finne det dere er på jakt etter», sa ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet i følge Reisel i et møte der bare de to deltok.
Reisel og Bruland ble likevel medlemmer av utvalget. Det skulle fra første stund vise seg at de hadde en annen oppfatning enn resten av utvalget når det gjaldt hva de skulle undersøke og premissene for det. Flertallet mente man kunne basere seg på at det hadde blitt gjort skikkelig arbeid i oppgjøret etter krigen. Bruland og Reisel mente derimot at man måtte ta utgangspunkt i å kartlegge de verdiene som ble inndratt i 1942 og så se på differansen til det som ble erstattet etter krigen.
Krevende detaljer
«Djevelen sitter i detaljene», sier Reisel, og det er i sannhet krevende og slitsomt å lese hennes redegjørelse for prosedyrer og praksis både i likvidasjonen av jødenes verdier og tilbakeføringsarbeidet etter krigen. Hun innrømmer selv at dette er blitt en komplisert tekst. Det hjelper at hun konkretiserer med sin egen familiehistorie.
Det grunnleggende poenget er at premisset for regnskapene som ble ført da jødenes eiendom ble konfiskert, var at ingen skulle komme og kreve det tilbake. Jødene og sporene etter dem skulle utslettes. Regnskapene ble ført for å sikre seg at den norske staten – og tildels den tyske hæren – fikk det som tilkom dem, ikke for å gjøre rede for hvem som ble fratatt hva. Derfor egnet disse regnskapene seg ikke til å finne tilbake til hva jødene hadde eid. Det fikk stor betydning for oppgjøret etter krigen.
Det andre poenget er at så mange av jødene var døde. Det gjorde det komplisert for de overlevende å få dokumentert sine krav og sine rettigheter. Det var ingen vilje til å gjøre noe med de særlige vilkårene som de etterlatte jødene hadde. Det var også mange instanser og et komplisert regelverk som førte til at mange ga opp.
Å ta ansvaret
Det ble i ettertid hevdet at mindretallet i utvalget la til grunn en moralsk vurdering, mens flertallet derimot holdt seg til tall og fakta. Reisel mener derimot at forskjellen dreide seg om hvorvidt man ville ta inn over seg at jødene var utsatt for et utslettelsesprogram, og at hele det norske samfunnet hadde et ansvar for det.
Det ble hennes syn som seiret til slutt. Å lese om kampen for det, er både rystende og lærerikt. Fortsatt trenger vi å bli minnet om det som skjedde.
