Lysende Bruckner fra Stavanger Symfoniorkester. Men hvor er mørket?

Okey, for sent igjen! Nå gjelder det Stavanger symfoniorkesters innspilling av Bruckners syvende symfoni som kom ut i november, og som Klassekampens anmelder (selvsagt i tide!) utnevnte til fjorårets norske platebegivenhet.

Vel, jeg får høre på den, da, og se hva jeg synes. Anmeldelser er jo subjektive. Vitsen med å skrive dem er ikke å gi fasiten, men å lokke leserne med seg inn i den fascinerende, rørende, skremmende og av og til gørr kjedelige verdenen som klassisk musikk er. I det halvåret jeg har anmeldt plater for Vårt Land, har det noen ganger hendt at jeg har vendt tilbake til musikken etter noen uker, for å høre på den igjen, og opplevd ting på en helt annen måte. Uenig med Vårt Lands anmelder! (Hva var det han het igjen?) Såpass lite håndfast er det.

Vitsen med å skrive anmeldelser er ikke å gi fasiten, men å lokke leserne med seg inn i den fascinerende, rørende, skremmende og av og til gørr kjedelige verdenen som klassisk musikk er.

—  Tore Hegdahl

Og hvordan låter den nye platen? Kjempefint. Veldig klart, veldig velformet, musikken er alltid på vei et sted. Samtidig veldig – ja, hyggelig. Du får aldri følelsen av å være vitne til en virkelig rystende hendelse. Nivået på spillet er skyhøyt. Men straks du kommer opp på skyhøyt nivå, melder jo spørsmålet seg, – Hva nå? Hva vil du med musikken?

---

Klassisk musikk

Stavanger Symfoniorkester

Anton Bruckner: Symfoni nr. 7 i E-dur

Markus Stenz, dirigent

SSO Recordings 2020

---

Ypperlig balanse

Det er etter hvert veldig mange orkestre i den berømte internasjonale symfoniske førstedivisjon. (For alt jeg vet finnes det også her en eliteserie over førstedivisjonen, og en Champions League over der igjen.) Jeg har ikke lyst til å være med og heie i noe kappløp mot toppen, men det er alltid moro å høre et orkester spille så vakkert, elegant, avklaret og overbevisende som her. Strykerne har en vidunderlig ren og klar intonasjon. Er det fruktene av det mangeårige arbeidet med non-vibrato-dirigenter jeg hører? Balansen mellom instrumentene kunne knapt vært bedre. Du får en deilig følelse av samklang. Rytmisk er det også tett, med ørsmå unntak på kontoen for «levende spill».

Dirigent på platen er Markus Stenz. Hans tilnærming til Bruckner vil jeg kalle klassisk. De spiller som om det var Schubert eller Mendelssohn som hadde skrevet musikken. Stikkordene er klarhet og eleganse. Dette kommer særlig godt til sin rett i første sats, en sats som tross sitt makeløse hovedtema er litt rotete – eller «kompleks» som vi musikere liker å si. I Stenz’ versjon er satsen forbilledlig klar og lett å følge. Han unngår den fellen som lurer i Bruckners musikk, nemlig følelsen av å høre på en slitsom onkel som alltid skal holde tale i familieselskaper (Å nei, enda en digresjon!). Musikken har mange brudd og overganger til noe annet. Den etablerte forklaringen er at Bruckner tenkte som den organist han var, og laget brudd på samme måte som en organist skifter mellom klaviaturene på orgelet. Men den forklaringen blir gjort til skamme her. Alt kjennes organisk. Det neste vokser frem av det foregående. Dette er en hel liten Bruckner-bragd.

Bruckners undergangsstemning

Det er massevis av fine øyeblikk på platen. Bare for å nevne det som gjorde størst inntrykk på meg: Vekslingen mellom lyse og mørke instrumenter midt i første sats har jeg knapt hørt bedre. De viktige messingblåserne spiller virkelig flott og tilfører et etterlengtet bitt til lyden orkesteret lager. Musiseringen på platen har jo generelt en viss letthet. Alt kjennes veldig trygt. I den heroisk klagende andresatsen begynner svakheten ved denne tilnærmingen å sige innpå. I den fandenivoldske tredjesatsen blir det veldig tydelig: Dette er for behagelig. Hvor er ekstasen og nervøsiteten, hvor er fortvilelsen?

I Bruckner er det en hel verden av følelser som Stenz og Stavangerorkesteret ikke går inn i med sin tilnærming. Jeg mener, Schubert, Schumann og Brahms har sine demoner, men verdens orden består. Hos tidens radikalere derimot, altså Wagner og hans etterfølgere, med Bruckner som den viktigste, er det en slags undergangsstemning, en ekstatisk følelse av oppbrudd, sorg og ventende katastrofe: Alt du er glad i kommer til å bli ødelagt. Denne fin-de-siècle-stemningen begynte allerede i første halvpart av 1800-tallet og varte i hundre år – et svært utvidet fin-de-siècle-begrep. I 1945 fikk den et følelsesladet punktum med Richard Strauss’ Metamorfoser for strykere. Med i bildet hører også den skyggen som nazistene klarte å kaste med sin åpenlyse omfavnelse av disse komponistene (med unntak av jødiske Mahler). Radio-annonseringen av Hitlers død ble ledsaget av den langsomme satsen fra nettopp Bruckners syvende symfoni. Det er ikke til å komme fra at musikken har en hang til ekstase og grandiositet.

Vekslingen mellom lyse og mørke instrumenter midt i første sats har jeg knapt hørt bedre.

—  Tore Hegdahl

Verdens lykkeligste land

Uansett, den nye innspillingen fra Stavanger går ikke lenger inn i dette følelsesregisteret enn i høyden til en slags schubertsk melankoli. Det er klart, elegant, velformet, men det er ufarlig. Jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at det er noe norsk over innspillingen. Verdens lykkeligste land, hvor alle ønsker seg mer kjærlighet. Hør for eksempel på det berømte strykertemaet i starten av den langsomme satsen, med sin storslagne følelse av tap. Helt rystende på Günther Wands liveinnspilling fra 1989. Eller vi trenger ikke gå lenger enn til den ferske innspillingen med Münchener Philharmonie og Valery Gergiev. På Stavanger-innspillingen høres det nesten ut som om det er kong Harald som leder orkesteret: Bruckner var en god gutt innerst inne, og hvis alle gjør sitt beste blir verden et godt sted å leve.

Det er en merkelig dobbel opplevelse å høre denne platen. Det er så flott spilt, en så gjennomført tolkning, alle styrkegrader så fint og nøyaktig kontrollert, alt henger veldig organisk sammen. Tro meg når jeg sier at det er en av de vakreste versjonene av symfonien jeg har hørt. Den har et klarhetens lys over seg. De gjør helt «sin egen greie», de prøver ikke å gjenskape det Wilhelm Furtwängler eller Karl Böhm gjorde med denne musikken. De lager en Bruckner i Schuberts ånd, og gjør det med overbevisning. Alt dette er helt fantastisk. Likevel er jeg sulten på mer, på følelser, rett og slett. Det er en veldig stueren og pyntelig Bruckner, dette.