Netflix-serie mener vi trenger banneordene mer enn noen gang

«Det er større behov for banning nå enn på lang, lang tid.» Ordene tilhører den 58-årige filmanmelderen Elvis Mitchell og en psykolog står parat til å gi ham rett: Å banne utløser adrenalin som gjør brukeren fem prosent sterkere og femti prosent mer i stand i til å holde ut ubehag.

Og ubehag har dagens kultur nok av. I det femti sider lange forordet til Norsk banneordbok beskriver forfatter Ruth Vatvedt Fjeld ukvemsordene som en del av språkets utmarker, et område unntatt luking og redigering fra regulerende myndigheter. De er ord som har fått utvikle seg fritt og som brukes for å uttrykke avmakt – frustrasjon over overmakten, enten den består av politiske beslutninger eller mer naturskapte former for skjebne.

---

Dokumentarserie

Banningens historie (History of Swear Words)

Skrevet av Joel Boyd & Sara Schaffer

Presentert av Nicolas Cage

Første sesong, seks episode à 20 minutter

På Netflix fra 5. januar, 2021

---

Krenke?

Banningens historie nevner verken den avtroppende presidenten eller smittsomme luftveisinfeksjoner, men det er åpenbart hva kritikerveteranen Mitchell sikter til. Dessuten: Man trenger ingen algoritmer for å fastslå betimeligheten av en diskusjon rundt ytringer som kan krenke.

Den Netflix-aktuelle serien er en lettbent utforskning av fy-ord, der et nøye utvalgt panel snakker seg gjennom seks effektive episoder, viet henholdsvis «fuck», «shit», «bitch», «dick», «pussy» og «damn». Her er filmkritikeren og terapeuten i selskap med lingvister, ordbokredaktører, historikere og andre akademikere, i tillegg til et kobbel fyndige og språkmektige komikere.

Kontrollert mani

Sammen utgjør de en gjennomtenkt blanding av bakgrunner, legninger og livserfaringer og det hele bindes sammen av skuespilleren Nicolas Cage, kjent for uredde og ukonvensjonelle rollevalg de senere årene. Her, med karrierens tetteste hårmanke, i et elegant rom, foran et velutstyrt globus-barskap, gjør han mer enn bare å snakke oss gjennom ordene: Med drevent kontrollert mani, spiller han dem ut, proklamerende på en tekst som av og til er normativ (ikke kall kvinner bitch hvis du er heterofil mann), men oftere essayistisk.

Cage er liksom en av gutta, mer en tøffing beundret for handlekraft og rå følsomhet enn en førsteelsker. Arbeidet hans med serien kan umulig ha krevd mer enn et par dager med prøver og opptak, men han gjør det han skal: Lokke seere med sitt kjente navn og karakteristiske vesen, og guide oss tøft gjennom de ulike avsnittene.

Avmakt og komikk

Banningens historie er en fascinert hyllest til tabuord med en oppriktig nysgjerrighet på nyanser: Adressat og avsender er ikke det eneste som kan avgjøre et kraftuttrykks alvorlighetsgrad, her er vi friskt innom både syntaks og semiotikk. Er det et uttrykk for moralsk snobberi å bli forferdet over andres banning? I betraktninger rundt hvem som bestemmer om et ord eller stygt eller ikke, er serien maktkritisk. Explicit Lyrics-advarslene rap-plater ble utstyrt med fra tidlig 1990-tall blir sett på som rasistiske, som en måte å bremse og nedgradere denne blomstrende delen av afroamerikansk kulturliv. Hiphop-pionerene NWAs «Fuck the police» (1988) leses ikke som aggresjon mot politiet, men som et uttrykk for skuffelse – avmakt.

Samtidig er serien tydelig på at den er ment som komedie, den har undertittelen «En komiserie» og over halvparten av panelet består av profesjonelle vitsemakere. Der språkprogrammer på NRK er tenkt som opplysning frisket opp av morsomheter, er styrkeforholdet motsatt her.

Bakenfor den frilynte åpenheten ligger dessuten et svakt ønske om å provosere … understreket av et freidig oppmuntrende rockegitar-lydspor – men de færreste skandinaviske seere vil ta anstøt: Språkformidlere som Linda Eide har for lengst tråkket opp disse språklige utmarkene.

Arbeidet til Nicolas Cage kan umulig ha krevd mer enn et par dager med prøver og opptak, men han gjør det han skal

—  Einar Aarvig

Guds bein

Men man kan fint kalle Banningens historie for et grundig stykke arbeid. Vi er innom hjerneforskning, Roald Dahls siste ord, statistikk-stupet til guttenavnet Dick, filmsensuren på 1930-tallet, arkeologiske funn i Pompeii, kostbare Hollywood-klipp og animerte sekvenser. Opplysningen om at «Guds bein» var middelalderens minst sosialt akseptable besvergelse, ledsages av teorier om at alle banneord er i bevegelse, at styrkegraden endrer seg over tid. Om «damn», seriens eneste uttrykk med bibelsk opprinnelse, blir det for eksempel sagt at det nå er så mildt at fireåringer kan bruke det. Vil virkelig pyntelige bestemødre spre om seg med ordet «fuck» om hundre år? Ingen umulighet, ifølge ordbokredaktøren.

Underholdning

Hva med vår egen tid? Trenger vi banning mer enn noensinne? Det er grunn til å tro at Netflix, med sin sofistikerte kunnskap om seere og seervaner ante litt om svaret før serien gikk i produksjon.

Et like sentralt spørsmål er hva edene og ukvemsordene fortjener. Banningens historie gir dem en energisk og uforpliktende behandling, som bare unntaksvis maner til nytenkning. Det er underholdende, medrivende, av og til festlig utført, men langt fra noe definitivt og epokegjørende verk om det ømtålige temaet. Kanskje det er slik det må være. Det vil nok være kraft i banneordene noen generasjoner til.