Kristian Ofstad Lindberg spiller sterkt og personlig

Pianisten Kristian Ofstad Lindberg har gitt ut en sterk plate i høst, med Liszts sonate i h-moll, Schumanns Kinderszenen og Beethovens sonate «Appassionata», med andre ord det mest sentrale pianorepertoaret det er mulig å tenke seg. Det er bare Schuberts B-dur-sonate, Chopins Ballade i g-moll og et par andre stykker som mangler på listen. Dette vitner om stor selvtillit. Spillet hans viser også at vi har med en sterk personlighet å gjøre.

---

Album: Klassisk

Kristian Ofstad Lindberg

Of Innocence and Experience

Verk av Liszt, Schumann og Beethoven

2L (Lindberg Lyd), 2020

---

Det personlige i musikken er veldig interessant. Alt vi gjør her i verden tar jo preg av personligheten vår – oppvasken, bilkjøringen og selvsagt musikken. Vi kommer ikke unna det. Men etter hvert som man øver på instrumentet og nærmer seg profesjonalitet, blir preget svakere. Da viser det seg om man har en såkalt sterk personlighet som kan fylle musikken på en aktiv måte. Det er langt fra alltid tilfelle. På det aller høyeste nivået finner vi de som har originalitet til å utforme virkelig særpregede, personlige tolkninger. De er ekstremt få.

Det ryktes at komponisten og virtuosen Liszt skal ha blitt far til noe sånt som 50 barn, med omtrent like mange kvinner.

—  Tore Hegdahl, kritiker

Synlige bærebjelker

Lindberg har det jeg vil kalle en modernistisk tilnærming til dette repertoaret. Det er en ærlighet i spillet hans. Men ikke i betydningen emosjonelt utleverende. Det er ærlig som i modernistisk arkitektur hvor de konstruktive elementene ligger åpent i dagen: Dette er en bærebjelke, dette et ventilasjonsanlegg, dette er et vindu som slipper inn lys. Det er altså et visst preg av fremmedgjøring her, av å se ting fra utsiden.

I Liszts musikk blir dette veldig tydelig. Det ryktes at komponisten og virtuosen skal ha blitt far til noe sånt som 50 barn, med omtrent like mange kvinner. Godt mulig at det bare er tull, men slik musikken hans spilles av enkelte utøvere (Martha Argerich og Claudio Arrau, for å nevne to fremragende) virker det likevel ikke helt usannsynlig. Musikken er forførende. Men dette er et følelsesrom som Lindberg ikke besøker i det hele tatt. I hans konstruktive spill (jeg finner ikke noe bedre ord) møter vi en Liszt som neppe ville blitt far til mer enn fire barn – noe som strengt tatt bare hadde vært en fordel.

Dæljer ned akkordene

Med Beethoven er det annerledes. Han komponerer jo litt på denne måten selv. I hans musikk kan du høre arbeidet. Der føler jeg at Lindbergs tilnærming åpner musikken. Han har en tyngde i teknikken sin som passer veldig godt. Særlig førstesatsen kan ofte virke litt rotete, men ikke her. Lindberg spiller som om det var skrevet i vår tid, med den klarheten. De ville akkordene i starten har jeg knapt hørt bedre. Han dæljer dem solid ned i bakken og gir dem tid til å klinge før han går videre. I det hele tatt er han veldig god i denne typen steder, altså ting som er som bjelker i musikken. Det er det samme med åpningsakkordene i tredje sats og de svære akkordene helt på slutten – og flere lignende steder i Liszt-sonaten. De får plutselig mening.

Hvordan noen pianister får tomrommet mellom tonene til å leve, er en gåte. Sannsynligvis skjønner de det ikke selv heller.

—  Tore Hegdahl

En annen ting han er veldig god på, er pauser. Hvordan noen pianister får tomrommet mellom tonene til å leve, er en gåte. Sannsynligvis skjønner de det ikke selv heller. Lindberg er en av dem som har dette. Utrolig fint i åpningen av Liszt-sonaten (og dermed åpningen av hele platen). Andre pianister bare spiller disse løsrevne tonene. Han får et spørsmål til å henge i luften mellom dem. Det er mange eksempler. De lange pausene i Schumanns «Der Dichter spricht» er helt magiske. Han stoler på pausene, og de er heller ikke tomme, men fylt av en slags usikkerhet, en undring. I mine ører er dette ganske unikt.

Viljesterkt, men reservert

Det er en styrke i Lindbergs spill som slår deg med en gang du setter på platen. Men det er mer sterk vilje enn egentlig sterke følelser. Liszts h-moll-sonate er et stykke som på en gang er formmessig velorganisert og følelsesmessig kaotisk. Du kastes mellom disharmoni og grandios sødme. Lindberg meisler ut alle kontrastene med forbilledlig klarhet, men han er uvillig til å gi seg hen i de patosfylte partiene.

Spillet er viljesterkt, men reservert. Også teknisk er han tilbakeholden. Han prøver ikke å få de virtuose partiene (som musikken er full av) til å høres ut som fyrverkeriraketter, men satser på tydelighet. På mange måter er dette et kunstnerisk vågestykke: Å utelate fra Liszt både det teknisk forførende og storslagenheten i følelsene, det som med et nydelig ord kalles élan. Resultatet er litt nakent, men sonaten tåler det, fordi den er så motsetningsfylt og rar, og på en måte moderne. Da er det verre med Schumanns Kinderszenen.

Mange fine øyeblikk

Det er musikk som lever gjennom ynde. Du leste riktig, ynde. Lindbergs spill er lytefritt i sin klarhet og enkelhet, men det er samtidig også, ærlig talt, yndefritt. Den høyt elskede «Träumerei» (drømmeri) er kanskje det mest slående eksempelet: Veldig tydelig, veldig enkelt – men hvor er drømmene? Spillet hans minner meg om Stravinskijs berømte uttalelse om at musikere ikke skulle tolke verkene hans, bare spille notene akkurat slik de stod, med den styrkegrad og tempoangivelse som var notert.

Summa summarum (som faren min pleide å si) er dette en sterk utgivelse hvor det absolutt er noen hjemme. Mange fine øyeblikk, og en tilnærming som både er interessant og original. Siden Lindberg i bunn og grunn har samme tilnærming til alle stykkene på platen, mistenker jeg at dette er hans stil. I Kinderszenen tror jeg vi kan si at stilen hans viser sin begrensning.