Jeg koste meg så mye med Litt av en tid av amerikanske Kiley Reid at det nesten føles galt å ta betalt for å lese den. I de siste årene har jeg lagt meg til den vanen at jeg kjøper fysiske eksemplarer av bøker jeg anerkjenner som god litteratur, og hører bøker jeg skammer meg over å like, som «dameromaner» og thrillere, på lydbok mens jeg støvsuger eller jogger eller noe annet som i prinsippet er nyttig. Litt av en tid, som ble nominert til Bookerprisen i 2020, var like underholdende som bøkene jeg hører når jeg støvsuger. Dette betyr imidlertid ikke at Litt av en tid er dårlig, den er tvert imot en ganske god bok.
En amerikansk anmelder har påpekt at romanens originale tittel Such a fun age henviser til et USA før Trump, til et samfunn som tror det er ferdig med å diskutere rasespørsmål og der hvite krampaktig vil bevise sin antirasisme. Romanen er satt til 2015, før åpen, renspikket rasisme igjen viste sitt ansikt med valget av Donald Trump.
Ikke en sånn hvit person
Kiley Reid har selv kalt sin debutroman en «komedie om gode intensjoner», og det er en treffende beskrivelse. Romanen fortelles av den svarte 25-år gamle barnevakten Emira Tucker og kvinnen hun jobber for, den nyrike businesskvinnen/influenseren/Clinton-feministen Alix Chamberlain. Fortellingen starter ved at Emira blir anklaget for å ha kidnappet Alix’ tre år gamle (hvite) datter når hun sitter barnevakt for henne. Konfrontasjonen mellom Emira og vekteren som anklager henne blir filmet av en tilskuer.
[ «Sendebudet viser isolasjon som absurd øvelse» ]
Hendelsen skaper en besettelse hos Alix, som kjeder seg etter å ha flyttet fra New York til Philadelphia og sliter med å starte på debutboken sin om hvordan kvinner kan «have it all»: Hun vil vise Emira at hun ikke er en sånn hvit person, at hun er progressiv og bevisst sine privilegier. Alix fantaserer om å fortelle Emira at hennes bestevenninne er svart, og ligger lykkelig i sengen og regner «ut hvor mange afroamerikanere som kom til å sitte ved bordet hennes på Thanksgiving. Hele fem stykker». Hun sier til Emira at «det blir restemiddag i dag», men idet barnevakten er ute av huset bestiller hun takeaway-sushi.
Kritikk som komedie
Resultatet blir en komisk, men også smertelig treffsikker bok. Mens bokens hvite karakterer er besatt av å bevise sin antirasisme overfor Emira og ikke minst overfor hverandre, er Emira mest bekymret for hva hun skal gjøre når hun fyller 26 år og ikke lenger vil bli dekket av foreldrenes helseforsikring. Reids poeng synes å være at denne krampaktige trangen til å bevise ens progressivitet er et privilegium i seg selv. Emira er for opptatt med å tjene penger til livets opphold til å tenke på den slags. Ironien ligger i at Alix i sin antirasisme ender opp med kun å se barnevaktens hudfarge, ikke hvem hun er som et helt menneske.
Reids roman er innvevd i debattene om rase som har preget USA de siste årene. At hun velger å se på tematikken gjennom prismet av en selverklært antirasistisk middelklasse, fører til at kritikken først og fremst formuleres som komedie. Litt av en tid er simpelthen en morsom roman om rase og rasisme. Noen vil kanskje si komedien tar brodden av kritikken og dermed minimerer rasismens grusomhet. Men i denne romanen signaliserer Reid at rasismedebatten må bevege seg vekk fra slike selvrefleksive forbehold.
Ironien ligger i at Alix i sin antirasisme ender opp med kun å se barnevaktens hudfarge.
— Ingeborg Misje Bergem
Litt av en tid er ikke en perfekt bok. Romanens vendepunkt bygger på en rekke sammentreff som virker svært usannsynlige. Handlingen kretser i stor grad rundt Alix, mens Emira er en mindre velutviklet karakter. Dette gjør at Litt av en tid er svakere enn for eksempel britiske Zadie Smiths romaner, som minner om Reids debutroman i både stil og tematikk. Der Smith bygger komplekse karakterer av ulik etnisk og sosioøkonomisk bakgrunn med fortellinger som står godt på egne bein, for så å la dem møtes og påvirkes gjensidig av hverandre, fremstår Emira til tider mer som en sidekarakter som skal belyse Alix.
Eim av Sex og Singelliv
Skildringene av Alix og hennes krets grenser ofte opp mot det parodiske. Dette utdraget er et godt eksempel på en typisk samtale mellom Alix og hennes trofaste venninner fra New York da Alix avslører at hun fremdeles ikke har gått ned alle kiloene hun gikk opp under sin andre graviditet.
[ Jesmyn Ward skildrer tapet av en hel generasjon unge i USA ]
«Alix kastet et blikk ned på den selvlysende oransje shortsen. En kvapsete blanding av gravidkilo, medlemskapet hun ikke hadde fått somlet seg til å tegne på treningssenteret og sukkerholdige smoothies konsumert i sola, tittet fram mellom linningen og den fuktige singleten. «Å, herregud,» sa Tamra. «Hvorfor har du ikke sagt noe?» «Ok … vennen?» sa Jodi. «Du er nødt til å ta deg sammen, for det er ikke sånn du er. Du er god på konfrontasjon, du ammer på scenen foran en masse mennesker og du skal skrive en bestselger».
Vel er poenget med denne scenen å fremheve Alix’ privilegier og kritisere en hyklersk Instagram-feminisme som utbasunerer likestilling, men er grunnleggende kapitalistisk og utseendefokusert. Men store deler av Litt av en tid er fylt av slike refleksjoner og dialoger. Det gir romanen en eim av TV-serien Sex og Singelliv. Litt av en tid blir dermed en underholdningsbok om rasisme. Det er ikke uproblematisk. Men morsom, det er den.
---
ROMAN
Kiley Reid
Litt av en tid
Oversatt av Vibeke Saugestad
Aschehoug 2021
---
