Storfilmen «Pinocchio» blir et mekanisk eventyr

Disney har fått kritikk for å forsimple og forsøte den klassiske eventyrarven, men de må gjøres ære på som formidlere. Dumbo, Peter Pan og Bambi var alle hovedpersoner i populære barnebøker i sine samtider, men hvor kjente ville figurene vært uten filmversjonene fra 1950-tallet? Man kan også spekulere om mer eviggrønne skikkelser som Tornerose og Snehvit ville hatt samme nedslagsfelt og allmenngyldighet hvis ikke Disney hadde laget industrier av dem?

---

Film: Eventyr

Pinocchio

Regi: Matteo Garrone

Med: Roberto Benigni, Federico Ielapi, Rocco Papaleo

Italia/Frankrike/Storbritannia, 2020

Lengde: 2 timer, 5 minutter

Aldersgrense: 6 år

Kinopremiere: 25. desember 2020

Vurdering: «Imponerende kostymer og spesialeffekter, men helheten blir for mekanisk.»

---

Forbrytelse og straff

Det ble umiddelbar suksess da forfatteren Carlo Collodi samlet sine føljetonghistorier om tredukken Pinocchio til en helhetlig roman i 1883. I utgangspunktet skulle de fungere hver for seg som små moral-epistler om hvor galt det kan gå når man gir etter for ugjennomtenkte drifter og ønsker. I hvert kapittel gjør dukken noe galt og får en komisk og ydmykende straff – han forvandles til esel, slukes av en hval og får et grotesk forlenget nesegrev. Romanen har mer form av en dannelsesroman: Lærer Pinocchio noe av feilgrep og sanksjoner? Og vil han gjenforenes med sin skaper, den fattige og familiehungrige Gepetto?

Stjerner og ønsker

Disneyversjonen fra 1940 komprimerte bokens handling og gjorde noen fiffige grep: Den lot for eksempel en i utgangspunktet navnløs gresshoppe bli en gjennomgangsfigur som tjente som hovedpersonens formulerte samvittighet. Rollefiguren kan nesten kalles ikonisk – det er Timmy Gresshoppe som fremfører en av både Disneys og julens mest kjente svisker – «When you wish upon a star».

Ved å fokusere på Pinocchios ønske om å bli ekte, samlet filmen det som opprinnelig var temmelig løsrevne handlingstråder til en elegant helhet. Der den voksende nesen bare var en enkeltepisode i boken, er den hos Disney et gjennomgående element, så vi kan følge hovedpersonens prosess mot å bli et sannferdig og ekte individ.

Eventyrlig heimstaddikter

I 2008 slo Matteo Garrone gjennom med Gomorrah, et realistisk-voldelig portrett av den napolitanske mafiaen. I 2015 fikk han oppmerksomhet i Cannes og andre store filmfestivaler med Tale of Tales, en antologisk filmatisering av eventyrene til Giambattista Basile, en samling groteske og seksuelt ladede vrier på historier om prinsesser, forhekselser og drager. I Dogman fra 2018 fikk en fattig kokainselger utenfor Roma trøbbel med en ustabil rusavhengig mann som skildres nærmest som et troll.

Garrone kan altså kategoriseres som både eventyrforvalter og heimstaddikter og filmatiseringen av Pinocchio er resultatet av en livslang drøm.

Filmskaperne har muligens vært så redde for sentimentalitet i sin avstandstagen til Disney, at følelser og menneskelighet har blitt skylt ut med badevannet

—  Einar Aarvig

Uttrykksløs

Den oppdaterte versjonen har beholdt romanens fragmenterte struktur og representerer etter mye å dømme et ønske om å vise den «egentlige» dukken og hans opprinnelige historie, som et korrektiv til den alminneliggjorte Disney-versjonen.

Her er Pinocchio utstyrt med et uttrykksløst treansikt med stråaktige øyevipper som aldri beveger seg. Han er ikke en type som inviterer til umiddelbar sympati, han er temperamentsfull og voldelig og uten særlig personlighet utover det. I små og store episoder ser vi ham følge egne lystprinsipper før han får smake den sure svie.

Garrone virker mer motivert av å frembringe et atmosfærisk univers befolket av karakteristiske typer enn å fortelle en helhetlig historie. Handlingen ligger tett på Collodis forelegg, selv om enkelte hendelser og skikkelser er utelatt. Det er lett å tenke seg at en italiener med et sterkt forhold til romanen får mer utbytte av filmen enn en nordmann med et overflatisk Disney-forhold til dukkegutten. Den norske målgruppen er øyensynlig italofile kulturinteresserte, det hele er noen hakk for grotesk, mørkt og forstyrrende til å passere som «familiefilm».

Mekanisk

Mest imponerende er filmens kostymer, sminke og spesialeffekter. Rever og katter portretteres av mennesker med dyresminke, som i en særdeles forseggjort variant av musikalen Rockeulven. Svakheten er at det føles for mekanisk. Filmskaperne har muligens vært så redde for sentimentalitet i sin avstandstagen til Disney, at følelser og menneskelighet har blitt skylt ut med badevannet. Pinocchio hadde også kledd en sterkere smak av galskap og uforutsigbarhet, fremdriften er traust, pliktskyldig ledsaget av underfundig-melankolsk fløytemusikk.

Den meterlange rulleteksten tyder på at mange har hatt et ord med i laget, det forklarer kanskje mangelen på helhet og følelse. Den tegnede og søte 1940-Pinnichio kommer nok til å være den definitive utgaven av dukken noen tiår til.