Oskar Nordbø anmeldt: Nederlag og nytt liv

Flere som har gått på en smell i livet, kan fortelle at de er blitt hjulpet på beina ved å lytte til musikk som har lindret sårene. Andre har hatt utbytte av å selv sette ord og toner på det de har vært igjennom.

For Oskar Nordbø var musikaliteten og skrivelysten, som han innimellom de tyngste stundene greide å opprettholde, med på å gi ham livsgnisten tilbake.

Forlot Gud

Våren 2015 hadde Nordbø avsluttet en bachelorgrad i samfunnsøkonomi. Tre år før det hadde han forlatt troen på Gud, til fordel for blant annet litterær sjelesorg i selskap med bøkene til Karl Ove Knausgård. Det eneste han kunne tro på, var den materielle virkeligheten rundt ham.

Da han høsten 2015 ble kjæreste med ei jente som han har beskrevet som både pen og intelligent, falt mye på plass. Men etter 18 måneder med hodestups forelskelse, ble alt revet fra hverandre.

Oskar Nordbø hadde på denne tiden begynt å studere låtskriving. Han kom fra en musikalsk familie: Faren, Torolf Nordbø, hadde blant annet vært musikalsk drivkraft i bandet Notlaget, som ga ut LP på Kirkelig kulturverksted på 1980-tallet. Moren hadde sunget i Stavanger Gospelkor.

Mer enn skolering og gener, skulle det bli livets harde skole som startet prosessen med The Flood.

---

Album: Folk/pop

Oskar Nordbø

The Flood

Toothfairy Records, 2020

---

Øredøvende stillhet

Albumet åpner så enkelt som over hodet mulig: med en akustisk gitarintroduksjon som snart går over i den vakre kjærlighetsvisen «Golden River»: om at alt som er vanskelig og sårt kan forsvinne sammen med den rette kjæresten. Det er litt Simon & Garfunkel over det. Lyden av stillhet («Sound Of Silence») blir likevel snart til øredøvende stillhet.

Kjærligheten går noen ganger sine egne veier, trass alle gode intensjoner, slik sangeren videre beskriver det. Og når kjærligheten forsvinner, blir det i Oskar Nordbøs verden omtrent som når en varm, norsk sommer plutselig blir til kald høst. Da hjelper det ikke å mane frem følelsen av en forelskelse som ikke lenger er der. Da blir alt svart, slik han synger om det i «Indian Summer». Sangen har likevel et lyst og melodiøst preg.

Kall det gjerne «happy ending». Men vi hører ingen oppstemt lovsangfinale.

Hull i brystet

Jeg intervjuet Oskar Nordbø for Vårt Land i april i fjor. Beskrivelsene av historien bak albumet er hentet dels derfra, dels i sangenes tekst. Han var på den tiden i ferd med å stable seg på beina i et klosterlignende fellesskap i Oslo.

Hans egen kristne tro hadde vært erstattet av fascinasjon for livet og tankene til buddhistiske munker. Han var også opptatt av ørkenfedrene i den kristne tradisjonen. Folk som hadde forlatt alt for å finne seg selv og Gud. Kanskje kunne han oppnå noe lignende?

Albumet som nå foreligger var underveis, men som bruddstykker. En del sanger var skrevet i sorg, frustrasjon og villrede. Arbeidstittelen så langt var Dying To Be Born. Hadde man nådd bunnen, kunne det vel bare gå én vei? Katastrofetankene som fremdeles raste i hodet hans på den tiden, opplevde han både som en bøddel og en frelser. Bøddel fordi angsten omtrent gnagde ham i stykker, frelser fordi han tross alt ikke lenger var apatisk. Dette er sammenfattet i «The Brain Station», et av albumets beste låter med sine effektfulle Bruce Springsteen-vibrasjoner.

Det gapende hullet i brystet, som Oskar Nordbø sa han hadde kjent på et helt år, blir likevel formidlet med en fast, om enn sår, stemme. Det er spenningen og innlevelsen i fortellingene fra låtskriverens egen virkelighet, som driver historien fremover, fra sang til sang. Melodienes ofte florlette slør, greier aldri å dekke over alvoret i særlig første halvdel av albumet. Det er kontrastfylt og fascinerende, men etterlater også et savn av toner og stemninger som understreker alvoret.

[ Intervju med Oskar Nordbø: – Jeg klarte ikke å tro med hodet ]

Åpenbaring

Midt i det mentale kaoset, og den ordløse sorgen, fant han etter hvert en struktur og en mening i det religiøse språket han omga seg med i det økumeniske klosterfellesskapet. I «Amigo» forteller han hvordan en ny virkelighetsforståelse ga ham nytt livsmot. Ikke ulikt det venner av ham hadde beskrevet en psykedelisk «trip». Nå var åpenbaringen av en helt annen karakter.

Siste del av plata: «Lord Oh Lord», «The Flood», «The Flood II», «The Flood III» og «First Snow Falling», blir som et tematisk crescendo. Oskar Nordbø tapte kjærligheten til jenta det ble slutt med, men han fant tilbake til seg selv Gud.

Kall det gjerne «happy ending». Men vi hører ingen oppstemt lovsangfinale. Bare en fremdeles stille og melodiøs konstatering om at ting kan leges.