Anmeldelser

Å bli et tre

Sjelden har jeg ønsket sterkere å kunne gå i ett med naturen som etter å ha lest «Kvinner uten menn».

Et øyeblikk tok jeg meg i å tenke at det var Murakami jeg skulle lese da Kvinner uten menn landet i postkassa mi. Men det var feil: Haruki Murakami har nemlig skrevet Menn uten kvinner - det er en liten, men samtidig himmelvid forskjell. Likevel må jeg vedgå at det er fascinerende, for jeg tror de to utgivelsene har et slektskap, i alle fall i det magisk-realistiske. Begge bøkene handler om kjærlighet, og historiene har omgripende metamorfoser i seg. Uansett: Jeg tar med meg Murakami på juleferie og kjenner at jeg gleder meg til det. Det er Shahrnush Parsipur som skal ha æren for det. Og det er hennes Kvinner uten menn det skal handle om nå.

Fengslet

Først litt kontekst: Parsipur kommer fra Iran. Hun har alltid skrevet, som forfatter, journalist og oversetter. I 1994 flyttet hun til USA, for etter at Kvinner uten menn kom ut i 1989, ble hun fengslet to ganger – og siden har Parsipurs bøker hatt vanskelige vilkår i hjemlandet.

I Vesten er hun mest kjent for nettopp denne romanen. Filmatiseringen av boken fikk gode skussmål og flere priser, men Kvinner uten menn foreligger først på norsk nå.

Metamorforsen står sentralt i Kvinner uten menn.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Det finnes et punkt i Kvinner uten menn der det går opp for leseren at et urverk allerede har begynt å tikke. At en bevegelse er satt i gang, og at karakterene i romanen beveger seg mot samme punkt. Det er kanskje ikke et unikt grep i seg selv, men fra det punktet er i leseren hektet på.

Fem kvinner, ett tre

Fem kvinner utgjør hovedkarakterene i Kvinner uten menn. Flertallet av dem er ugifte, flertallet er også jomfruer – dette er noe av bakteppet for bråket boka har skapt i Iran. I tillegg møter leseren en prostituert og en eldre, gift kvinne.

Det starter hos en av dem, sittende i en hage. Hun er ugift, langt fra fornøyd med livet, hun har lengsler og tanker om hvordan det kunne ha vært. Parsipur skriver frem en tilværelse der kvinnene har relativt lite handlingsrom, der det må uvanlige hendelser til for at de skal kunne ta grep om sin egen skjebne. Denne første kvinnen på benken i hagen blir punktet alt skal dreie seg rundt. Det sterke avtrykket hun setter er med på å gjøre dette til en økoroman, selv om det naturnære nok var tenkt mer som gjennomgripende bilder i boka.

Magisk teint

Metamorforsen står sentralt i Kvinner uten menn. Realismen fra 50-tallets Iran får raskt en magisk teint, selv om hverdagspreget aldri forsvinner. Selv om Mahdokht blir til et tre, må fremdeles huset i hagen pusses opp. Denne realismen med islett av det magiske sier noe om nødvendigheten av å overskride virkeligheten, å innta en annen form enn den man har, for å håndtere livet som kvinne i et samfunn dominert av menn. Parsipur skriver også frem ufrihet, uvitenhet, redsel og skam hos disse kvinnene – noe er til å le av, annet til å gråte over.

De språklige bildene er overraskende og inviterer leseren inn i et frodig landskap. Oversettelsen har et sanselig preg, den er billedrik, og jeg opplever det som at den har bevart det symboltunge i det opprinnelige verket. Mye dreier seg rundt bilder på fruktbarhet: Hagen, trær, vekst, frø, vann og jord. Det samsvarer godt med kvinnenes opplevde fruktbarhetsansvar og skammen som følger den som ikke har innordnet seg det vanlige livet. Samtidig er det opplagt at boken tar opp en mengde tabu – som forvirring og skam med tanke på jomfrudom og kvinners begjær. Derfor har det nok også vært en viktig bok.

Levende språklige bilder gjør dette til et litterært bekjentskap det er på tide norske lesere får møte. Og om en vil, kan en ta Murakamis omvendt-bok med på kjøpet.

---

BOK: ROMAN

Shahrnush Parsipur

Kvinner uten menn

Originalspråk: persisk

Oversatt av Nina Zandjani

Heinesen forlag 2020

---

parsipur


Karen Frøsland Nystøyl

Karen Frøsland Nystøyl

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser