Skjærgårdsgospel – et kristent Woodstock fyller 40

Da interessen for kristen populærmusikk dabbet av i siste halvdel av 1990-tallet, opplevde også Skjærgårdsgospel sviktende interesse. De vurderte å gi seg, men valgte i stedet å satse for fullt på ny arena på Risøya i Tvedestrand.

I 2010 satte festivalen publikumsrekord med 20.979 solgte billetter. Til sammen utgjør de ulike Skjærgårds-arrangementene i dag 200 festivaldager, med 40.000 deltakere og 2.400 medarbeidere, i året.

Festivalen er for tiden i knestående økonomisk, men jeg tror ikke det siste Skjærgårdsgospel er arrangert.

—  Olav Solvang

Knestående

Jeg spurte en gang Toffen Gundersen, mannen som i 15 år drev Quart-festivalen i Kristiansand, og senere Hove-festivalen i Arendal fra 2007 til 2014, hva han mente om Skjærgårdsgospel?

Det var det ikke måte på hvor mange superlativer han kom med. Ingen visste bedre en Toffen hvor tøft det kunne være å holde liv i en stor og ofte væravhengig utendørsfestival.

I år måtte likevel Skjærgårdsgospel, i likhet med andre festivaler, gi tapt mot en koronapandemi som var atskillig verre enn dårlig vær. Festivalen er for tiden i knestående økonomisk, men jeg tror ikke det siste Skjærgårdsgospel er arrangert. De har reist seg før, og de vil gjøre det igjen.

Fra 1982 og mange år fremover, har jeg med egne øyne sett stå-på-mentaliteten og idealismen hos arrangørene og den store frivillige dugnadsgjengen på nært hold. Jeg har også sett begeistringen til artistene og publikum over å få være med på denne unike happeningen, som har vist seg å være så mye mer enn dét.

---

Bok: Sakprosa

Roar Thorsen

Skjægårdsgospel – gospelfestivalen som ble Nord-Europas største

Skjærgårdsgospel/Kragerø historelag, 2020, 130 sider

---

Tenker stort

Når Skjærgårdsgospels historie nå foreligger mellom to permer, skildres denne utrettelige iveren etter å være en annerledes festival, med fokus på tro, livsglede, engasjement og musikk, med ord og bilder. Inntrykket av at Skjærgårdsgospel har vært, er, og fremdeles vil være, et helt spesielt fenomen i norsk festivalsammenheng og i kristent ungdomsarbeid, styrkes i denne dokumentasjonen, forfattet av festivalens første pressetalsmann i 1981, Roar Thorsen.

Vi blir minnet om at Skjærgårdsgospel alltid har tenkt stort. Farlig stort, vil nok noen si: Forskjellen på en festivalhelg med sol og med plaskregn, har for mange festivalaktører vist seg å bli et være eller et ikke-være.

Selv om heller ikke Skjærgårdsgospel alltid har vært på parti med værgudene, kan det se ut som en annen Gud har holdt sin hånd over dem. Eller handler det bare om et bemerkelsesverdig trofast publikum, som år etter år har møtt opp og betalt for seg uansett vær og føreforhold?

På Skjærgårdsgospel kunne pinsevenner, lutheranere, metodister, baptister, men også de som ikke tilhørte noen menighet i det hele tatt, være sammen om det forente dem

—  Olav Solvang

En forskjell

Det må ha vært omtrent slik det var på alle festivalers mor, den første Woodstock-festivalen i Bethel i delstaten New York i 1969: Arrangøren ventet 25.000, men regn og torden fikk dem til å bite negler. Så kom det 500.000! Som samlet seg under mottoet «Three days of peace, music and love». Horden med ungdommer som valfartet dit, kom ikke først og fremst for å bli underholdt. De kom for å være sammen om noe som utgjorde en frigjørende forskjell, i et samfunn som handlet mer om å tilpasse seg enn å utvikle seg.

Dessverre har det innenfor kristne menigheter her i landet, ofte vært en tilsvarende holdning. Heldigvis har det også vært et kristent Woodstock: Skjærgårdsgospel.

Særlig de første årene var Skjærgårdsgospel en oase i et ellers ofte tørt kirke- og menighetsfelleskap. Den store Ten Sing-bølgen fra 1970-tallet var i ferd med å trekke seg tilbake. Rytmisk musikk møtte fremdeles motstand i nesten alle menighetssammenhenger.

På Skjærgårdsgospel fikk unge mennesker høre en musikkform de likte. De fikk dekket behovet for kristent ungdomsfellesskap på tvers av konfesjoner. Økumenikken var på 1980-tallet ikke kommet særlig langt her i landet.

På Skjærgårdsgospel kunne pinsevenner, lutheranere, metodister, baptister, men også de som ikke tilhørte noen menighet i det hele tatt, være sammen om det forente dem, og ikke det som skilte dem. Omtrent slik de første kristne samlet seg rundt Jesus, kan jeg tenke meg.

Fordommer

I den nye boka om Skjærgårdsgospel kan flere deltakere fortelle hvordan festivalen har hatt avgjørende betydning for livene deres. Mange er blitt kristne, enda flere er forblitt kristne, fordi de på festivalen møtte en kristendom som var liv laga i hele livet deres.

Kanskje burde de ta seg en tur i skammekroken, de kristne lederne og eldstebrødrene som raskt var på pletten med å hevde at forkynnelsen under Skjærgårdsgospel var for tynn, at det minnet om et sjekkested, og at det var dessertkristendom?

Disse bedreviterne hadde enten aldri vært der selv, eller bare som snarest vært innom. De hadde nok ikke fått med seg de mange oppbyggelige sangene som ble fremført fra scenen, flokken av unge som stod i en flere hundre meter lang nattverd-kø, de stille samtalene i Nikodemus-kroene og i teltene om natta? Eller kollekten som ble gitt til fattige i Manila? Skjønte de virkelig ikke hvor storartet det var at unge mennesker danset svette foran scenen, flørtet, ble forelsket?

Det hører med til festivalhistorien at også flere voksne forkynnere og kristenledere støttet festivalen helhjertet fra første stund. Også skepsisen ble etter hvert erstattet av bred støtte fra kirkelig lederhold.

Fordommene og uvitenheten om Skjærgårdsgospel har også vist seg i media. Plateselskapssjefen og musikkbransjeveteranen Larry Bringsjord, skrev i et åpent leserbrev midt på 2000-tallet at det var mildt sagt underlig at over 800 journalister sloss om 300 festivalpass til Quart-festivalen, mens det eneste han fant om Skjærgårdsgospel i de samme mediene var en sak om at gospelstøy fra Risøya hadde pådratt seg 25 klager.

Men NRK har laget program om festivalen. Det nasjonale museet for populærmusikk, Rockheim, hadde en egen Skjærgårdsgospel-avdeling under utstillingen om den kristne populærmusikken i Norge. Det skulle bare mangle.

Særlig de første årene var Skjærgårdsgospel en oase i et ellers ofte tørt kirke- og menighetsfelleskap.

—  Olav Solvang

Eidsvåg-hjelp

Bjørn Eidsvåg er en av de artistene som har gjestet Skjærgårdsgospel flest ganger, helt fra den første i 1981. I den nye festivalboka betegner Eidsvåg festivalen som «et frislipp for kristen ungdom, og en seier og markering av noe de hadde vunnet.» Mannen som senere skulle bli en av Norges mest populære artister, berømmer også profesjonaliteten deres. Vi får i boka også vite at Eidsvåg var svært delaktig i at Skjærgårds omsider fikk støtte fra statsbudsjettet.

Det er liksom ikke måte på hvor mange dyktige artister som har stått på Skjærgårdsgospel-scenen gjennom disse 40 årene. Mange tusen unge har jublet seg hese foran hovedscenen for Kirk Franklin, Andrae Crouch, Petra, Larry Norman, Koinonia, Brian Duncan, Five Blind Boys, Barry McGuire, Jessy Dixon, Himlaväsen og Darrell Mansfield. Sistnevnte bluesartist sa i talen under Skjærgårdsgospels 25-årsjubileum i 2005, at festivalen var «the best festival this side of heaven.»

Mansfield hadde spilt med B.B. King, han hadde spilt med de aller beste. Både de som fremdeles er på denne siden, og på den andre siden, av himmelen.

Høydepunkt

For meg var det artistiske festival-høydepunktet i 1993, da Al Green opptrådte. Det er ikke få store arrangører som har prøvd å få soul-kongen til Norge, men han valgte altså til slutt en gospelfestival i Kragerø.

Da jeg så Al Green i sorte lakksko og stilig dress bli trukket på en planke fram til scenen, for ikke å bli våt i plaskregnet og gjørmehullet bak scenen, var det surrealistisk og full gåsehud.

Da Sissel Kyrkjebø og Carola noen år tidligere, etter å ha opptrådt, tok plass blant publikum foran scenen og jublet for andre artister, skjønte jeg at festivalen også for dem var mye mer enn en vanlig dag på jobben.