Eksemplarisk om rettstegningen som hybridsjanger

Jeg har lenge vært fascinert av grensefenomene i kunsten. Eksempelvis romaner som går over i billedkunst, eller gatekunst som tøyer grensene for hva som er tekst og hva som er et maleri, og distinksjonen mellom dem. Rettstegningen er likevel særlig interessant, spesielt om det er en i utgangspunktet skolert billedkunstner som går inn i rollen.

Denne nye boka om Esther Maria Bjørneboe, som opprinnelig var (og fortsatt er) billedkunstner, fordyper seg i de fleste sider ved forholdet mellom kunst og jus.

Stor bredde

Som leser anbefaler jeg å begynne med rettssakene Bjørneboe har vært rettstegner i, som utgjør den største delen av utgivelsen. Her får vi ikke bare et svært godt inntrykk av hvordan Bjørneboe faktisk tegner i denne sammenhengen, men også Inge D. Hansens gode presentasjoner av de ulike rettssakene hun har vært engasjert i som rettstegner. Det slående ved rettssakene er hvor stort spenn de har: Her finner vi mange svært profilerte saker som Breivik-saken, Orderud-drapene og rettssaken mot den danske oppfinneren Peter Madsen (for drapet på journalisten Kim Wall).

Bjørneboe har med seg sin kunstneriske sensibilitet inn i den nye situasjonen uten å fire på kravene.

—  Kjetil Røed

Det første som slår meg er hvor god tegner Bjørneboe er. Rettstegnere har en tendens til å bli litt uelegante og stive, men Bjørneboe har med seg sin kunstneriske sensibilitet inn i den nye situasjonen uten å fire på kravene. Hennes sans for dramaturgi er imponerende, for selv om formatet legger sterke begrensinger på den kunstneriske friheten – her kan man naturligvis ikke dikte fritt – foretar hun likevel en rekke interessante kunstneriske valg som ikke forlater oppdragets nødvendige sannhetsforankring.

Dramaturgisk sans

I et av portrettene av Veronica og Per Orderud, for eksempel, skapes det en dybde i rommet som aktiverer betrakterens blikk. Vi «leser» tegningen fra venstre mot høyre, hvor dialogen mellom Veronica og aktorene Jørn Sigurd Maurud og Olav Helge Thue i forgrunnen utgjør komposisjonens dramaturgiske sentrum. Dernest trekkes blikket bakover i bildet, mot Per Orderud og hans forsvarer, som – og dette er et interessant grep – forblir et omriss, uten ansikt. Den kunstneriske bearbeidelsen er knyttet til en fortolkning av hva som er viktig i scenen, nemlig forgrunnens dialog, men også linken mellom de to drapstiltalte. Å tone ned Per Orderuds forsvarer er et kunstnerisk valg som understreker båndet mellom de to tiltalte og dialogen i front.

Bjørneboe forklarer selv slike valg i det lange, svært lesbare intervjuet i siste delen av boka. «Plasseringen av personene har mye å si. Om aktor har en utspørring av tiltalte, lager jeg en komposisjon som understreker forbindelsen mellom de to. Da er denne forbindelsen viktigere enn at rommet ser helt korrekt ut. Om aktor har en viktig rolle i situasjonen, kan tiltalte få mindre fokus i tegningen. Slik kan jeg fortelle hvor voldsom tiltalen er,» forteller hun.

Imponerende innledningsessay

Bokas mest imponerende del er nok likevel det lange introduserende essayet om rettstegningen signert Ingvill Henmo. Faktisk har jeg selv nettopp savnet en tekst som det her, for Hennmo trekker opp de store linjene i sjangerens utvikling med bred horisont. Hun tar for seg alle mulige forgjengere og avleggere og legger virkelig til rette for at vi skal forstå dette hybridformatet natur og muligheter. Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvor presis og bred Henmo er i denne teksten, for i tillegg til selve linken mellom juss og tegning skisserer hun opp et offentlighetshistorisk refleksjonsrom rundt sjangeren som er både grundig og nyanserikt. Jeg har sans for at hun finner rom til også andre gråsoner for tegningen, ikke minst forbindelseslinjene mellom journalistikk og illustrasjon. Krigsreportasjen, for eksempel, bidro til å gi leserne av nyhetsmedier en førsthåndserfaring av det som ellers var beskrevet i tekst. Nærheten til begivenhetenes gang er viktig her, noe Henmo understreker ved å påpeke forskjellen mellom Gustave Dorés tegninger fra Krimkrigen, som ble laget på atelieret, og Alfred Wauds illustrasjoner fra frontlinjene.

[ Intervju med Esther Maria Bjørneboe: – Det er eit mysterium som skjer, både i kyrkja og i retten.  ]

Hun skriver: «Noe helt annet var det å være direkte eksponert for den kaotiske og uoversiktlige virkeligheten og oppleve krig på nært hold, som Alfred Waud gjorde: Å sitte på en nærliggende åskam og kjenne trykket fra eksplosjonen da hærens depot i general Grants hovedkvarter ble ødelagt i siste fase av den amerikanske borgerkrigen i 1864, eller å se, og høre, og lukte, de sårede og døde etter slaget ved Cold Harbor i 1864, der 7000 tusen mann ble slaktet ned i løpet av tretti minutter».

Forbrytelsens ansikt er virkelig en fremragende bok. Ja, jeg tror det må være den beste utgivelsen jeg kjenner om rettstegning som sjanger.

---

BOK: SAKPROSA

Ingvill Henmo, Inge D. Hanssen

Forbrytelsens ansikt – Esther Maria Bjørneboes rettstegninger

Press 2020

---