Musikk

Jahn Teigen – Den evige optimist

Jahn Teigen var høyt oppe og langt nede, han gjorde nederlag til seier. Vi kunne trengt hans smil, latter og optimisme nå. En ny boks på 20 CD-er etterlater et solid og verdig inntrykk.

En periode på 1990-tallet stakk Jahn Teigen hver eneste dag innom platebutikken Bennis Musikk på Aker brygge i Oslo, blant annet for å minne innehaveren Christer Falck om hvor viktig det var at han formidlet de gode musikknyhetene.

Når Teigens solokarriere fra 1967 til 2020 skulle oppsummeres, slo ikke utgiveren Christer Falck bare på stortromma, han dæljet løs på hele trommesettet: 20 CD-er med 315 låter, og et 148 siders hefte forfattet av rockejournalist-veteran Arvid Schanke Knudsen, ble det til slutt på mega-boksen Ikke som alle andre som utgis fredag 11. desember.

---

CD-boks

Jahn Teigen Solo – Ikke som alle andre - 1967-2020

20 CD-er

307 sanger, 107 rariteter, 22 uutgitte sanger

Falc Records, 11.12.2020

---

Lanterna lyste

Selv om Jahn Teigen er gått bort, så trenger vi nå mer enn noen gang sangene hans: «Bli bra igjen», «Optimist», «Jeg gi’kke opp», «Hold sammen», «Klar dag», «Friendly» og «Drøm ditt liv», er bare et lite utvalg av de musikalske vitaminpillene han ga oss.

Selv da leddgikten og de andre kroppslige plagene gikk gjennom marg og bein på ham, kunne han lyse opp i et stort smil. Joda, skroget var skrøpelig, det innrømmet han. Men lanterna lyste fremdeles, la han til. Inntil lanterna også sluknet, 24. februar i år.

«Jan er en snild og godlynt gutt, men ikke så lite av en spilloppmaker.»

—  Jahn Teigens klasseforstander, 1958

Gledesspreder

Mens han gikk på middelskolen i hjembyen Tønsberg, skjønte Jahn Teigen at han måtte foreta seg noe. Han ville ikke være middels, han ville være den beste utgaven av seg selv.

Naturligvis er «Den beste meg», fra albumet Utkledd som meg selv fra 2004, med på den nye boks-utgivelsen, som altså inneholder rubbel og bit av det Jahn Teigen spilte inn av musikk som solo-artist.

En lang og mangslungen karriere som var et resultat av at han ikke lenger gadd å pugge formler og regler på middelskolen, men i stedet bestemte seg for å starte sitt eget valgfag: musiker, artist og klovn. Han kunne godt ha føyd til gledesspreder også.

Jahn Teigen fortalte om veien fra klasserommet til scenen under hans siste turné i 2011. Han sa også at det var moren hans som hadde sagt de forløsende ordene, om at hjembyen Tønsberg nok var for liten for en gutt som ham: Derfor måtte han komme seg videre. Glemme det middelmådige, gå for det han kunne best, det som ikke fikk annen oppmerksomhet i klasserommet enn lærerens strenge pekefinger. Allerede på folkeskolen hadde klasseforstanderen skrevet i karakterboka hans: «Jan er en snild og godlynt gutt, men ikke så lite av en spilloppmaker.» Datert 21. juni 1958.

Fra null til gull

Jahn Teigen har ikke bare vært norsk pop-konge, gjøgler og klovn, i en bransje som har tatt seg selv altfor høytidelig, han har også vært en ydmyk og snill fyr. En som har tatt seg tid til å prate med fans, ikke minst de som innimellom kunne føle seg som et null.

Artisten Jahn Teigen fikk tidlig kjenne på den samme følelsen, da han ble desidert sist med null poeng i Eurovision Song Contest i 1978. Etter at han med bukseseler, store damesolbriller og et avsluttende splitthopp, hadde fremført «Mil etter mil», ble kanskje de respektive deltakerlandenes juryer så målløse at de glemte å stemme?

Uansett tiltrakk Teigen seg etter sisteplassen mer oppmerksomhet fra verdenspressen enn noen andre deltakere. Mens de israelske vinnerne måtte vente en time i kulissene på å motta prisen sin, flokket journalister og fotografer seg rundt «the crazy norwegian». Han var jo mye morsommere!

Snuoperasjonen fra null til gull, fortsatte med solo-albumet og salgssuksessen This Year’s Looser fra 1978, hvor han vant hele kongeriket Norge. Snart skulle han også vinne pop-prinsessa Anita Skorgan.

Etter sisteplassen i MGP tiltrakk Teigen seg mer oppmerksomhet fra verdenspressen enn noen andre deltakere.

—  Olav Solvang

Beina på bakken

På begynnelsen av 1980-tallet samlet Jahn Teigen 6.000 elleville fans på Jordal Amfi. Man kunne blitt høy på pæra av mindre. Men nei: To ungdomsskoleelever som ville skrive særoppgave om ham, sendte ham et brev – og de fikk straks svar: Teigen kunne godt hente dem, og kjøre dem hjem til seg, så de kunne snakke i fred. Dette har jeg fra elevene, ikke fra Teigen.

Da jeg senere nevnte det for ham, så han overrasket ut: Det skulle jo bare mangle! Som liten gutt hadde sendt et brev til den kanadiske landslagskeeperen i ishockey, Seth Martin, og fått et lengre brev tilbake. Han kunne ikke være dårligere, sa han.

I forordet til boka Om Jahn Teigen av Morten Stensland fra 2011, forteller forfatteren om da han og Teigen kjørte sammen fra Sverige, og kom til bomstasjonen i Østfold. Der hadde Teigen rullet ned vinduet, og bedt om to billetter med overnatting og full servering. Jenta i boksen hadde sprukket opp i et stort smil. Mannen som tok imot penger fra bilistene i motsatt kjøreretning, hadde snudd seg og sagt: «Hallå Teigen, lenge siden sist!»

Det var nok ikke uten grunn at Teigen kalte et album fra 1988 Klovn uten scene. Han var seg selv, hele tiden.

Fullt kirketeater

Jeg intervjuet Jahn Teigen høsten 1995. Han var aktuell med en fire CD-er boks, som først og fremst oppsummerte årene før han ble solo-artist. I saken som stod på trykk i Vårt Land 29. november 1995, understreket Teigen at det var Jesus og The Beatles som hadde skylden for at han var den artisten og det mennesket han var blitt.

Faren var pinsevenn, men gikk ofte i statskirken også. Sønnen lot seg ikke be to ganger, da faren spurte han ville bli med. I kirken opplevde Jahn Teigen at det var «fullt teater»: mosaikkvinduer, orgel, kor, scene, høy talerstol, draktskifte (presten).

At han senere fikk skulderlangt hår, og spilte og sang rock i stedet for salmer og bedehussanger, var ok for hans kristne frisørpappa, så lenge han ikke spilte til dans for fulle folk.

Leste bibelen

Da han en periode på slutten av 1960-tallet bodde i Israel, og spilte i det jødiske bandet Lions Of Juda, fortalte Teigen at han leste bibelen fra perm til perm. Siden hadde han fortsatt å be til Gud, også litt fordi faren ba for ham, men mest fordi han trodde det overførte positiv energi både til ham selv og andre.

Og energi, det hadde den tidligere klubbmesteren i høydehopp fra Tønsberg på høyspenningsnivå.

Men noen aktiv kirkegjenger, det var han nok ikke, måtte han innrømme. Han ville være sterk i troen alene, sa han. Og var nå det så rart: Kjørte ikke Jesus også litt sånn «egen avdeling»?

Operastemme

Sangstemmen hans kunne være som en operasanger på full speed. Det fikk han tidlig høre, og det trodde han på. Han ville ha det svart på hvitt: Da han var 15 år, tok han turen fra Tønsberg til Den Norske Opera i Oslo, ene og alene for å få attest på at han kunne synge. Og attest fikk han!

Men så kom Beatles, og da trengte han jo ingen operastemme, for å synge som dem. Dessuten inspirerte Paul McCartney ham til å spille bass.

Dette fortalte Jahn Teigen, der vi satt på Grand Café i Oslo for 25 år siden. Idet vi hadde skiftet samtaleemne fra Jesus til Beatles, begynte han plutselig å synge «Eight Days A Week» til eget luftgitar-akkompagnement. Gjestene ved nabobordene, som hittil hadde nøyd seg med å smugtitte på superkjendisen, sluttet å spise, og begynte å klappe takten. Da det også samlet seg en liten flokk på Karl Johan gate utenfor vinduet, fant servitøren et bord til oss lenger inne i restauranten.

Da han var 15 år, tok han turen fra Tønsberg til Den Norske Opera i Oslo, ene og alene for å få attest på at han kunne synge. Og attest fikk han!

—  Olav Solvang

Falt for Jerusalem

Suksessen han opplevde, hadde ikke kommet rekende på ei fjøl. Den var møysommelig blitt bygd opp: Først som femtenåring med bandet Little Stones, sammen med kamerater fra Solvang i Tønsberg. Etter en stund skiftet vennene navn til The Enemies, for å virke tøffere. Teigen spilte bass.

To år senere, da han var blitt 19 år, var han først blitt DJ, og deretter booking-ansvarlig, på klubben Rondo i Oslo, hvor flere av de store bandene spilte på 1960-tallet. Da engelske The Red Squares besøkte klubben, varte det ikke lenge før de hadde fått ny vokalist: Jahn Teigen. Snart spilte de på Tivoli i København for 30.000, de turnerte i Europa, og de holdt konsert i Jerusalem.

Byen i Israel slo nesten Teigen i bakken, så betatt ble han. Det var gull, magi, det var bibelhistorien!

Året var 1969, og han bosatte seg like godt i Israel. Det var da han ble med i bandet Lions Of Juda. De fikk en hit med «Mary Cries Help». Aldri hadde Jesu mor grått mer intenst, i hvert fall ikke på plate.

Kjørte ut

Da Jahn Teigen flyttet tilbake til Norge, ble han med i bandet Arman Sumpe d.e., sammen med blant andre broren til Wenche Myhre, Reidar Myhre. De spilte på Roskilde i 1972. Kanskje husket noen ham fra Red Squares’ opptreden i København tre år senere?

Da bandet Arman Sumpe d.e. skrumpet inn, tok de navnet Popol Vuh, og deretter Popol Ace.

Et par år senere, en kald vinterdag i 1975, var første gang jeg traff Jahn Teigen.

Jeg gikk på Sagavoll folkehøgskole i Gvarv, og hadde sett plakat utenfor dert lokale handelslaget om at selveste Popol Ace skulle spille på Bø Gymnas. Det var ikke noe å lure på: Jeg tok min gamle moped og kjørte de 15 kilometerene på holka til Bø, hvor en samling med hardcore Popol Ace-fans allerede var på plass utenfor konsertlokalet. Døra var låst, vi hutret og vi frøys. Hva skjedde, var konserten avlyst?

Det viste seg at bandet hadde kjørt av veien ved Gvarv. En bonde med traktor var på veg. Det var bare å vente, fortalte en arrangør som hadde dukket opp.

Pressen jublet ikke lenger for ham, de jaget ham. Så skulle faren likevel få litt rett, da han hadde advart ham om at kunstens veg er tornefull.

—  Olav Solvang

Kong Jahn

Da bandbussen omsider kom, og Jahn Teigen skred ut som den rock’n roll-kongen han var på den tiden, ble han og bandet møtt med en jubel som må ha vært en light-utgave av det Beatles opplevde da de gikk ut av flyet og møtte fansen på Kennedy Airport under deres første USA-tur i 1964.

Naturligvis hjalp vi Popol Ace med å bære inn utstyret, mens Teigen fleipet og showet allerede før konserten. Selvfølgelig ble det også stormende jubel da bandet dro i gang konserten med «Queen Of All Queens». Kong Jahn vrengte stemmebåndene og skar grimaser.

Da jeg senere fikk høre at Popol Ace var blitt spurt om å bli Frank Zappas faste backingband, og som om ikke dét var nok, Teigen erstatter for selveste Peter Gabriel i Genesis, ble jeg ikke overrasket.

Tornefull

Naturligvis er «Optimist», «Bli bra igjen», «Ensom natt», «Sterk» og «Opp å stå» med på den nye CD-boksen. Sanger som for sangeren i stadig større grad skulle bli selvoppfyllende profetier, etter hvert som Teigens kroniske leddsykdom utviklet seg. Han skulle selv stadig mer få bruk for all den energien og positiviteten han hadde formidlet til andre.

Dette kom også godt med da han ble skilt fra sin livs store kjærlighet, Anita Skorgan, og fikk store økonomiske problemer.

Pressen jublet ikke lenger for ham, de jaget ham. Så skulle faren likevel få litt rett, da han hadde advart ham om at kunstens veg er tornefull.

Nedtur

Jahn Teigens beste solo-album er En dags pause fra 1979. Mine favoritter derfra er tittelkuttet, «Taxi», «Førstesidebilde», «Kostymer», «I Hamburgs natt» og «Min første kjærlighet». Det var melodiøst, det var haltende poesi og litt uvøren språkbruk («det gjøkke no’»), men det var ektefølt teigensk!

Senere kom det også album som slett ikke holdt mål, for eksempel Esilio Paradiso i 1992. Det var spilt inn i Italia i 1992, med italienske musikere, da Teigen bodde hos vennen, og den daværende proffsyklisten Dag Erik Pedersen, for å komme til hektene etter gjeldskrisen og andre problemer.

Oppfølgeren, Rondo, ble spilt inn i London året etter, med dels engelske musikere, men det hjalp ikke stort. Teigens musikalske formkurve pekte fremdeles nedover.

Magnet, som kom i 2003, var han tilbake i Norge, og her viste han igjen lovende takter, uten å være i nærheten av det han hadde levert i glansdagene på 1970-tallet. Var det slutt nå, hadde Jahn Teigen gjort sitt?

Bare et år senere var han tilbake i storform: Utkledd som meg selv var stilsikker popmusikk, med tekster som viste en 56-åring som hadde beholdt humoren, men som også gjorde seg tankevekkende og selvopplevde refleksjoner om livets opp- og nedturer.

Himmelsk solist

Jahn Teigen ble bisatt i Tønsberg domkirke 11. mars i år. Datteren Sara Skorgan Teigen og ekskona Anita Skorgan hadde bedt sistnevntes venninne, presten Anna Sophie, lese – ikke om den første kjærligheten, men om den største kjærligheten, fra 1. Korinterbrev kapittel 13.

Biskop emeritus Per Arne Dahl minnet i andakten om nødvendigheten av å vise respekt for dem som ikke greide å fastholde den første kjærligheten, men måtte si adjø, eller «adieu», som Teigen og Skorgan hadde gjort, og som de sang om på singelen de ga ut sammen i 1992.

Per Arne Dahl minnet også om at vi en dag skulle se Jesu ansikt, og oppleve hans kjærlighet fullt ut sammen, med Jahn Teigen som opplagt solist i «O, helga natt».

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk