Oslo-Filharmonikerne er i storform i møte med to russiske komponister
NY MUSIKK: En god idé å sette Sergei Prokofiev og Nicolai Myaskovsky ansikt til ansikt, nær sagt – på en ny utgivelse fra Oslo filharmoniske Orkester. Det viser hva de har felles, og samtidig er det kilometere i luftlinje mellom dem.
I SLAG: Oslo-filharmonikerne er i storform, som alltid i det russiske repertoaret – slik Mariss Janssons og orkesteret satte standard for Tsjaikovskijs symfonier for rundt 30 år siden.
CF-Wesenberg (CUSTOM_CREDIT)
Begge holdt til under det enorme slektstreet «russisk musikk». De var født samme år (1881) og døde med tre års mellomrom. Prokofiev døde 5. mars, det gjorde Prokofiev, også – det var hans største ønske at han skulle overleve Stalin, det gjorde han med tre timer.
Knyttneve
Prokofiev er den store på denne utgivelsen, hans enorme, femte symfoni er en av hjørnepålene i europeisk kunstmusikk – en knyttneve mot mismot og fortvilelse, den «forteller», ifølge ham selv, om «den menneskelige ånds storhet». Og den gjør. Musikken, mente han, skal tjene folket akkurat som en poet, en skulptør eller forfatter, er kalt til å tjene menneskeheten og ikke bo i lukkede med skoddene for. Den klassiske musikken var overlevelsesnæring for sjel og kropp, Prokofiev ville forherlige menneskenes liv og forsvare det gjennom symfonier.
Bestill abonnement her
KJØP
