Oslo-Filharmonikerne er i storform i møte med to russiske komponister

Begge holdt til under det enorme slektstreet «russisk musikk». De var født samme år (1881) og døde med tre års mellomrom. Prokofiev døde 5. mars, det gjorde Prokofiev, også – det var hans største ønske at han skulle overleve Stalin, det gjorde han med tre timer.

---

Album Klassisk

Sergei Prokofiev: Symfoni nr. 5.

Nicolai Myaskovsky: Symfoni nr. 21

Oslo Filharmoniske orkester, dir Vasily Petrenko

LAWO LWC 1207

---

Knyttneve

Prokofiev er den store på denne utgivelsen, hans enorme, femte symfoni er en av hjørnepålene i europeisk kunstmusikk – en knyttneve mot mismot og fortvilelse, den «forteller», ifølge ham selv, om «den menneskelige ånds storhet». Og den gjør. Musikken, mente han, skal tjene folket akkurat som en poet, en skulptør eller forfatter, er kalt til å tjene menneskeheten og ikke bo i lukkede med skoddene for. Den klassiske musikken var overlevelsesnæring for sjel og kropp, Prokofiev ville forherlige menneskenes liv og forsvare det gjennom symfonier.

Bryet verd

Prokofiev beundret Myaskovsky – tar en bryet med å lese korrespondansen mellom dem, er en med på skamros i begge retninger. Men, selv om Myaskovsky var stor i sin tid, har ettertankens bleke lys stilt ham i skyggen av konkurrentene Prokofiev og Sjostakovitsj. Han regnes som russiske symfoniers stamfar, men selv om hans beveger seg fra øverst til nederst på en skala, ender flere av dem i en skytung atmosfære av toner, som knapt løfter seg fra jordens overflate. Interessant, for alt del, men det var det. Denne, tjueførste symfonien, kan kjennes blant det beste. Den varer et kvarter, så det er vel verd å prøve.

[ Entusiastisk innspilling av Otto Winter-Hjelms symfonier gir et muntert og rørende blikk på norsk 1860-tall. ]

Trylleformular

Oslo-filharmonikerne er i storform, som alltid i det russiske repertoaret – slik Mariss Janssons og orkesteret satte standard for Tsjaikovskijs symfonier for rundt 30 år siden. Petrenko trenger ikke «gags» for å bli synlig, han klinger av karisma og naturlig autoritet. Han «snakker» seg selv. Selv om detaljene flyter i strie strømmer i Prokofievs mastodont, er ikke Petrenko en rastløs følelsespisker og «underholdningsartist», slik mange dirigenter som ruser rundt for tiden uten å sette i gang en eneste vibrasjon i munnviken. Petrenkos trylleformular er klare strukturer og slanke flater, eksplosive klimaks og spiselig sødme. Det gjør innspillingen enestående.

Myaskovsky mottok Stalin-prisen fem ganger (flere enn noen av kollegaene), Prokofiev fikk Stalin-prisen to og Lenin-prisen én gang. Sånn var det der borte. De deles forståelig nok ikke ut lenger.

[ Viktor Ullmanns komposisjoner fra konsentrasjonsleiren er skrevet som om leiren ikke eksisterte. ]