Anmeldelser

Bjørn Eidsvåg speiler troens skiftende plass i et søkende menneskes liv

Med sitt nye album «Tapt paradis» er Bjørn Eidsvåg igjen rotfestet i et kristent univers. Men de kristne grunnfortellingene brukes først og fremst til å forstå livet bedre.

Ganske lenge hadde jeg et anstrengt forhold til Bjørn Eidsvåg. 17 år gammel fikk jeg og en skolevenninne i oppdrag av vår musikklærer å underholde en bryllupsfest. Det var antakelig snakk om ekteskap nummer to eller tre, for festens rammer bar mer preg av «vært her før» enn fortryllelse. I konsertsalen på Ski videregående skole sang vi Bjørn Eidsvågs duett «Mysteriet deg».

For en ganske from tensing-sjel med normale tenåringskomplekser, var det temmelig brutalt å stå i linoleumsmørket og imitere Eidsvågs dialekt, mens jeg henvendte meg brydd mot min makker og sang at jeg tenkte på «brystene som duve når du e engasjert». Siden jeg er en østlending med rullende r-er, tror jeg gurglinga mi låt mest som sauda-arabisk.

 

LES OGSÅ: – Paradiset er oppskrytt, smerten og sorgen mangler. Det er menneskelig å leve med de følelsene også, sier Eidsvår i nytt intervju

En del av livet

Etter denne traumatiske opplevelsen fortsatte jeg å tenke at Bjørn Eidsvåg var pinlige greier. En kåtpeisaktig brumlebasse som sang om å «vasse i sivet ditt» i det ene øyeblikket, og i det neste at «det er feigt at unger kan bli så forkjøla».

Men siden har jeg jo liksom blitt voksen, og når jeg nå hører på hans nye album, Tapt paradis, kjenner jeg skammen ta en ny vending – jeg hadde nær sagt: Skammen bærer jeg. For den gamle tenårings-harselasen er jo like umoden som sjokket over at ens foreldrene fortsatt ligger sammen. I dag syns jeg bare dette gjør Eidsvåg ganske modig og levende, fordi han viser at begjæret tross alt en del av livet – enten man gir det kristne rammer eller ikke. Det vet jeg veldig godt, det vet du som leser – og Eidsvåg evner å tonsette det bedre enn de fleste.

LES OGSÅ: – Hvorfor kaller jeg meg fortsatt kristen? spør Bjørn Eidsvåg i denne kronikken

Et konseptalbum

Tapt paradis er Eidsvågs første studioalbum på sju år. Et så langt opphold har han ikke hatt etter han platedebuterte i 1976, så det er lov å si at spenningen er stor foran årets utgivelse. Albumtittelen hinter om et slags konseptalbum som ganske konsekvent utforsker syndefallet som førte til at Adam og Eva ble drevet ut av Edens hage.

For Eidsvåg er ikke paradiset et værende sted: «Det var for godt til å være sant på et vis, eg tru'kje eg er laga for paradis» synger han på tittelsporet. Fred og harmoni er i lengden utålelig for menneskets liv på jorden – et liv uten sult og begjær mangler den friksjonen som gir livet lukt og smak, synes Eidsvåg å mene.

Dette motivet er velkjent for den som har fulgt Eidsvåg en stund. Han har lenge refset holdningene til såkalt bibeltro dommedagsforkynnere, av den typen som voldte ham mye unødvendig skam og en snever syndsforståelse i formative år. Strenge religiøse autoriteter risikerer å bli livsfiendtlige, fordi spriket mellom liv og lære skaper en spagat de færreste av oss er myke nok til å stå i over tid.

Selv om denne autoritetskritikken har mildnet noe i de senere årene, så finner vi spor av den også på årets utgivelse. Særlig i «Da mytene ble lære» går han hardt ut mot bokstavtroheten: «Eg kjøpte en måte å tenka på, som virke ganske merkelig nå».

LES OGSÅ: Eidsvåg er mer ambisiøs som teolog enn det Bakkevig gjør ham til, skriver Halvor Nordhaug

Selvreferende

For meg når denne plata toppen når Eidsvåg i refrenget til «Tapt paradis» synger «Skyyyy…fri himmel». Det er umulig ikke å høre dette som en leken referanse til hans kanskje største hit med samme navn, fra 1995.

Lukter det idétørke når en artist over middagshøyden begynner å referere til sine gyldne øyeblikk? Ikke her! Tvert imot er dette et godt eksempel på hvordan en såkalt intertekstuell kobling kan være berikende – altså når tekster viser til andre tekster.

For når Eidsvåg synger om en skyfri himmel i 2020, er det i skildringen av det bibelske paradiset fortelleren vandrer rundt i – før han mot slutten av sangen konkluderer, på både vemodig og samtidig livsbejaenede vis, med at harmonien i lengden er litt trist.

Slik knytter han sammen verdslige og teologiske forestillinger om det paradisiske. Tankene dras mot den 40 år gamle småbarnsfaren som drømmer om «en problemfri time i gode venners lag» i 1995, og så i neste omgang til årets 66 år gamle bestefar som baler med barndommens paradisiske forestillinger og hvordan denne forestillingsverdenen har endret seg gjennom alle disse årene. I slike øyeblikk kan en lytter føle seg litt rikere enn to minutter tidligere.

Kulturkristen

«Skyfri himmel» ble skrevet da Eidsvåg var på sitt mest sekulære, han var på svai, hvis jeg kan slippe unna med denne forenklingen. Denne fasen kom som en reaksjon på hans mer eksplisitt kristne første fase, da troen fremdeles var gudshenvendt og inderliggjort, som i klassikerne «Kyrie» og «Til alle tider». Min forenklende påstand er at Eidsvåg nå er over i en tredje fase, den kulturkristne.

Dette ordet er jo litt belastet for noen, men for min del betyr det at Eidsvåg er tilbake i de kristne fortellingene, bare på en annen måte enn tidligere: Nå er Bibelen og den kristne tradisjonen først og fremst et reservoar av fortellinger som sier noe om menneskets eksisistensielle lengsler, og dets evne til godhet og ondskap.

LES OGSÅ: – Eidsvågs alternative kristendomsforståelse strider med det som praktisk talt hele den kristne kirke har stått og står for, skriver biskop Nordhaug

Trosreisen

For meg er det denne måten å følge Eidsvåg på som virkelig gjør ham interessant. Hvis vi følger hans trosreise, som det gjerne heter i kristen sjargong, kan vi høre låtene hans som kommentarer til tidligere låter, små kursjusteringer innenfor det samme prosjektet.

Sånn sett er det fint å tenke på Bjørn Eidsvåg som en snart 50 år lang performance, hvor sangene snakker med hverandre. Hans offentlige kamp med troen og tvilen – eller Tro og trass, som boka hans fra i fjor het – evner på den måten å speile hvordan ens eget trosliv brynes mot livets mange faser og erfaringer.

Monster-krabben

Derfor liker jeg Eidsvåg best når han synger på sitt mest inderlige og uanstrengte, som i platas kanskje beste låt, «Kan det snu». Det gir et inntrykk av noe utilslørt og ektefølt, som skaper en ekstra dimensjon i tekstene.

Andre ganger på plata, som «Adams sang» og «Takk for alt», hører vi skuespilleren Eidsvåg. Her snakke-synger han dramatiserende, men selv om han mestrer denne måten å synge på, syns jeg det er vanskelig å slippe assosiasjonen til hans dubbe-innsats i den norske versjonen av Disney-filmen Vaiana, hvor Eidsvåg spilte monsterkrabben Tametoa. Det er kanskje en urettferdig assosiasjon, og Eidsvåg var dessuten en herlig monsterkrabbe – men for meg skaper dette et kabaret-aktig uttrykk som rykker meg vekk fra det jeg oppfatter som Eidsvågs livsprosjekt, nemlig troens skiftende plass i et søkende menneskes liv.

---

Fakta:

---

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser