Når mormor får Alzheimer

År om annet tar regissører tak i fortellinger om mennesker som opplever at hjernen brytes ned av en sykdom som ødelegger hukommelsen og evnen til å fungere normalt. Det er vondt å oppleve for den syke, men også for de pårørende som må se at et elsket menneske forvandles på en brutal måte.

Som oftest henvender slike filmer seg til et voksent publikum. I dokumentaren Min elskede (2011) valgte tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen og hans kone Laila Lanes åpenhet om hvordan han ble rammet av Alzheimers sykdom. Jeg kan ennå se for meg scenen da Olsen ikke lenger husker hva han skal gjøre for å fylle et glass med vann fra springen i kjøkkenet.

En sår fortelling

Spillefilmregissører kan gå lenger enn dokumentarister i å illustrere de pinligste og såreste sidene ved at et menneskes hjerne brytes ned. Samtidig er det viktig at de vonde stundene balanseres med å vise det flotte den syke kan huskes for i sine friske år.

Den danske filmskaperen Bille August lyktes på rørende vis i En sang for Martin (2001) der han skapte hendelser som duftet av glede, oste av sinne og dryppet av sorg. Filmen skildret en berømt komponist som plutselig glemte navn og snart mistet grepet om notene som han ville bruke for å skape et nytt operapartitur.

Et annet eksempel er Iris (2002), en varm film om den britiske filosofen og forfatteren Iris Murdoch. Fra å utstråle et eminent intellekt gled hun langsomt over i den tanketomme hjernens mørke. Det var en sår fortelling, men også et betagende dokument om kjærligheten fra Iris' ektemann som utholdt den dypeste motgang.

Det er en barnefilm

Men er det mulig i en barnefilm å skildre at besteforeldre rammes av demens?

Svaret er ja, men det vil være klokt om voksne og barn snakker sammen i etterkant. En slik film kan jo vanskelig ende med en lykkelig utgang slik barnefilmer pleier. Demens har ingen god slutt.

Den nederlandske familiefilmen Romys salong framstiller forholdet mellom den 69 år gamle enken Stine og hennes barnebarn Romy. Stine er en elegant dame som elsker å arbeide i frisørsalongen sin. Da er det ganske forstyrrende at hun blir bedt av sin voksne datter om å passe tiåringen Romy etter skoletid fordi barnets mor må jobbe kveldsskift og Romys far har flyttet til en ny kjæreste.

I starten er ikke Romy glad for å måtte være hos sin strenge bestemor. Men forholdet mellom de to endrer seg idet jentungen oppdager at mormor roter med penger og strever med å regne ut hva kundene i frisørsalongen skal betale. Da finner Romy ut at hun kan hjelpe til i frisørsalongen.

En pedagogisk levendegjøring

I resten av filmen gir regissør Mischa Kamp en pedagogisk levendegjøring av de nedadgående trappetrinnene en Alzheimer-pasient må gå. Hvor er det blitt av inntektene som Stine har fått fra kundene sine? Hvorfor finner Romy plutselig en bok i mormors kjøleskap, en behå i roteskuffen og pengesedler under sofaputene? Og enda verre – hvordan skal Stine kunne bo alene når hun glemmer kjelen på komfyren og det oppstår brann?

Vennskapet mellom Romy og den uhelbredelige syke mormoren tar nye veier. Blant annet stikker de to av gårde fra Nederland for å dra til Danmark der Stine vokste opp. Reisen synliggjør hvordan barndomsopplevelser og morsmål sitter aller dypest gjemt i hjernens irrganger. Mormors lykke over å få se solnedgangen og bade i sjøen slik hun gjorde som liten, er 
enorm.

Enkelt fortalt

Romys salong er en nøktern fortelling om et vanskelig tema, godt spilt av den uerfarne jenta Vita Heijmen og den drevne skuespilleren Beppie Melissen. Filmen kan fungere godt for familier som må forholde seg til en demenssyk.

Det eneste som irriterer, iallfall i starten, er at filmen er dubbet til norsk fra nederlandsk. Ikke alle stemmene fungerer like godt. Men slikt går det an å venne seg til i løpet av visningen.