Anmeldelser

'Andre religioner er ikke gudsforlatte steder, Gud virker i alle mennesker'

Religionsdialog er ikke religionsblanding. Der er Nordhaug tydelig, skriver anmelder Per Eriksen, som selv er involvert i kristen-muslimsk dialogarbeid.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Hovedgrunnen til at Halvor Nordhaugs bok Hva med de andre? har vakt såpass mye debatt er antakelig at den stiller grunnleggende spørsmål om kristendommens eksklusivitet. I vår tid er det ganske sjeldent at en bok som omhandler kristen tro eller teologi provoserer til debatt. Selv om Nordhaugs bok er på ingen måte er skrevet for å provosere, vil likevel noen oppleve at den rokker ved selve fundamentet for troen. Om det finnes flere veier til evig frelse, hvorfor drive misjon? Hvorfor prøve å overbevise andre? Ja, hvorfor skal man i det hele tatt være kristen?

LES INTERVJUET: Nordhaug mente at frelsen bare var for dem som trodde på Jesus. Så tenkte han seg om

Bare frelse i Jesus?

I sin bok skisserer Halvor Nordhaug flere ulike tilnærminger til spørsmålet om kristendommens forhold til andre religioner. Han beskriver eksklusivismen – at det bare er gjennom Jesus mennesker blir frelst – i sin harde eller myke form. Han skriver om inklusivismen; at tilhengerne av andre religioner også kan inkluderes i frelsen, men at inkluderingen uansett skjer gjennom Jesus. Han drøfter – og avviser – pluralismen; tanken om at alle religioner er likeverdige. Han tegner også et bilde av partikularismen, der tanken er at enhver religion må forstås ut fra sin egen kontekst og premisser.

Jeg vil mene at gjennomgangen både er ryddig og nyttig. Det finnes ulike måter å tenke på omkring forholdet mellom kristendommen og de andre religionene. Alle vil ha nytte av å reflektere grundig over disse spørsmålene.

Dialogens dyder

Det som i liten grad er blitt gjenstand for offentlig debatt er det Nordhaug skriver om religionsdialog. For meg som er involvert i kristen-muslimsk dialogarbeid er dette et nyttig og spennende kapittel. Dialogarbeid er i vekst over hele landet. Premissene for et slikt arbeid er det derfor viktig å gjennomdrøfte.

Religionsdialog er ikke religionsblanding. Her er Nordhaug tydelig. Han vektlegger at tydelighet på eget ståsted er et viktig premiss for dialog. «Dialogen er et møte mellom mennesker med ulik overbevisning. Ingen av oss behøver å gi inntrykk av at vi er nøytrale og uten forforståelse», skriver han. Samtidig må man møte den andre med positiv interesse og med en forventning om å finne sannhet også hos den andre. Andre religioner er ikke gudsforlatte steder, Gud virker i alle mennesker. Ikke minst må man i en dialog behandle hverandre som likeverdige parter.

Nordhaug bruker god plass på å presentere Catherine Cornilles fem dialogiske dyder: ydmykhet, forpliktelse, samhandling, empati og gjestfrihet. Her er mye å hente for den som ønsker å begi seg inn i religionsdialogens rom. Norge er et interreligiøst samfunn. Om vi skal kunne leve i fredelig sameksistens finnes det ingen vei utenom dialogen. Nordhaug hjelper oss til å gjennomtenke premissene for vår dialog. Det fortjener han honnør for.

SE OGSÅ: Halvor Nordhaug svarer på kritikken i Vårt Lands talkshow «Etter lunsj»

Felles bønn?

Et av spørsmålene som reiser seg er om man kan be sammen med mennesker av en annen religion. Nordhaug bruker et kapittel for å besvare dette. Jeg har en fersk problemstilling fra eget dialogarbeid som aktualiserer spørsmålet. I forbindelse med koronaepidemien kontaktet min venn imamen i den bosniske moskeen meg med spørsmål om vi kunne lage en felles bønn for situasjonen. Vi ble enige om å lage bønner med en ordlyd som både kristne og muslimer kunne be, men ikke be bønnen i fellesskap. Bønnene ble lagt ut på facebooksiden til dialogforum.

Jeg tolker det slik at dette er innenfor det som Nordhaug oppfatter som akseptabelt. Men han er tydelig på at interreligiøs bønn er et vanskelig område. Nordhaug skriver at bønnen ikke er en pedagogisk øvelse, men den setter oss i kontakt med Gud. Dermed representerer bønn noe av essensen i ens tro. Veien fra interreligiøs bønn til religionsblanding kan derfor være kort.

Hva med de andre?

Halvor Nordhaug skriver at han står nærmest inklusivismen i spørsmålet om frelse for mennesker som tilhører andre religioner. Spørsmålet som reiser seg, er på hvilket grunnlag en slik frelse kan skje. Her går Nordhaug i retning av en tanke om at det vil skje en forkynnelse også etter døden, slik at mennesker kan ta stilling til evangeliet om Jesus. Samtidig legger han ikke skjul på at tanken om at alle til slutt skal bli frelst er tiltrekkende: «Ut fra Guds kjærlighet til alle mennesker og hele sin skapning er jeg da også med hjertet overbevist om at apokatastasis må være det vi alle håper og ber om.» Apokatastasis betegner er en lære om at alt gjenopprettes, og at derved alle blir frelst, til slutt.

Jeg har ingen problemer med å følge Nordhaug i dette håpet. Jeg opplever imidlertid at tanken om en forkynnelse av evangeliet etter døden for de som ikke har hørt har liten støtte i Det nye testamentet. Den katolske tanken om at de som søker Gud av et oppriktig hjerte og følger samvittigheten kan nå fram til frelsen, har tross alt et sterkere nytestamentlig belegg i Rom 2,13-16. For meg gir dette mer mening. Men her er vi uansett inne på et område hvor ingen kan påberope seg en entydig bibelsk lære. For spørsmålet om hvordan det hele vil ende – uansett hvilken religion man bekjenner seg til – hører definitivt til i dialogens rom.

LES MER:

Egil Sjaastad er kritisk til biskop Nordhaugs uttalelser om frelse og fortapelse

Læren om fortapelsen har nesten forsvunnet fra Kristen-Norge

---

Fakta:

---

Per Eriksen

Per Eriksen

Per Eriksen er pastor i Fredrikstad frikirke og bokanmelder i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser