Anmeldelse: 65-årsjubilanten Jon Balke slår et mildt slag for musikalsk dialog i et hardt politisk klima
Pianisten Jon Balke er ute med sitt tredje soloalbum, Discourses, og omtaler det som «en slags elegi for dialogen i den offentlige samtalen». Til tross for tapsfølelsen bak, er plata full av klartenkt pianomusikk preget av Balkes tydelige spillestil.
Det er lett å se for seg at Jon Balke spiller seg gjennom både tilblivelsen av tankerekker, svar og motsvar i en dialog, nye innsikter og reformuleringer her, skriver Ole Johannes Åleskjær om 65-årsjubilanten.(Foto: Caterina di Perri / ECM Records)
De 16 komposisjonene på Jon Balkes nye album handler alle om forholdene for språk i et politisk klima som har hardnet til. Pianisten tidfester til og med denne forandringen til 2019. Hvor langt man vil trekke de politiske implikasjonene som ligger i stoffet, som i skrivende stund kjennes nesten skremmende aktualisert, er det likevel opp til lytteren selv å bestemme. Balkes album befinner seg veldig langt unna følelsen av «jazzplata som ville være politisk pamflett». Til tross for titler som «the polarization», «the first argument» og «the self and the opposition» er Balkes tilnærming til tematikken en helt annen.
Hannah Arendt
Discourses gir likevel for mitt vedkommende umiddelbart assosiasjoner i retning av Hannah Arendt, en av det forrige århundres aller skarpeste tenkere. Tysk-jødiske Arendt mente blant annet at vi blir oss selv gjennom handlinger i et offentlig rom. Deltakelse i en sfære der meninger brytes, er en sentral del av dette, og også noe annet enn det rent private. Språket er selvsagt en viktig faktor ved disse handlingene som definerer oss som mennesker. Det er vel ikke bare Balke som har sett at dialogen går tapt i en polarisert verden, der privat og offentlig dessuten også blandes sammen i en stadig mer følelsesbasert retorikk.
Bestill abonnement her
KJØP
