Anmeldelser

Trøste og bære

Pensjonisten Rut oppsøker historia til sin ungdoms ­flamme. Det reiser spørsmål om hvordan en kan ­oppsummere sitt eget liv.

Tilfeldigheter gjorde at jeg nylig leste tre bøker på rad hvor hovedpersonen het Rut. Den første jeg begynte på, var Marilynne Robinsons fantastiske roman Housekeeping fra 1980. Venninna som tipsa meg om denne boka, ga samtidig ei både åpen og åpnende lesning av den: Den handler om å bære med seg sin egen historie, ei historie person­ene egentlig ikke orker å holde fast ved.

Er det noe som kjennetegner lesingas vesen, er det at bøkene gir tankemat og slik blir en del av det livet en lever, noen ­bøker lengre enn andre. Slik kan ­bøker i refleksjonen krysse seg med hverandre, og da jeg traff på tre forskjellige Rut-er på rad, var det vanskelig å ikke leite etter likhetstrekk. Rut nummer to, i Ingrid Tørresvolds debutroman som jeg anmeldte forrige uke, fritok jeg etter hvert fra sammenligninga – det blei for søkt. Men også boka om Rut nummer tre handler om hvordan en bærer med seg sorg fra livet som var.

Den unge kjærlighets utfordringer

Når navnet er det noe uvanlige Rut, er det lett å assosiere til en fjerde Rut, nemlig Bibelens. Hovedpersonen­ i den gammeltestamentlige boka framstår ikke som et forelegg for Rut i etablerte Marit Kaldhols nye roman, Ta først på deg di eiga maske. Heller slår de meg som skarpe motsetninger. For et ­sentralt aspekt ved Bibel-Rut, er motet hun viser når hun som enke ikke søker bakover, men heller blir med svigermora, som hun ikke lenger har noen direkte forpliktelser overfor, til et nytt land og et nytt liv. Kaldhols Rut oppsøker derimot fortida: Som pensjonist oppsøker hun landet og historia til kjæresten hun hadde som ung. «Eg leitar etter forteljinga om deg. Den du bar med deg, og som eg kanskje ikkje såg.»

Ved grensa til 80-tallet treffer Rut chilenske Luis på en visekveld i Bergen. Han har opplevd overvåking og tortur, og derfor flykta fra Augusto Pinochets ­brutale diktatur som begynte med et kupp mot den folkevalgte presidenten Salvador Allende i 1973. De to blir kjærester, først forgapt i å dele historiene og kroppene sine med hverandre. Det tar imidlertid ikke lang tid før Luis blir fjern og etter hvert avvisende, hele tida urolig for hva som skjer i hjemlandet. Til slutt reiser han tilbake, han kjenner at han må bidra i motstandskampen. Rut sender brev uten å få særlig til svar, helt til hun får vite av tanta at Luis «har forlate oss».

Mangel på å summere opp historia

Når Rut drar til Chile i 2017, er det fordi hun ikke blir ferdig med tida hun hadde sammen med Luis. Det til tross for at hun har blitt gift, skilt og fått ei datter i løpet av de tiåra som har gått. Den unge forelskelsen står fortsatt for henne som den største hendelsen i livet hennes. Hun utforsker Chiles historie, vil nå lære om politikken og hendelsene hun ikke brydde seg om før. Ei kvinne hun treffer, mener at Chile strever fordi det er «Eit samfunn som ikkje har summert opp si eiga historie.» Landet har ikke tatt oppgjør med fortida si, har ikke krevd soning fra forbryterne, ikke gitt oppreisning til ofrene.

Som en (ganske banal) parallell til dette, blir det mer enn ­tydelig at heller ikke Rut har summert opp historia si. For ­romanen blir dette et problem. Det hele fortelles symptomatisk i presens, noe som i alle fall i denne boka gjør at et refleksjonsrom nesten ikke finnes og Rut framstår som uforandra fra ung til gammel, ja i grunn temmelig flat. Motivasjonen hennes for å reise virker ikke over­bevisende, og heller ikke komposisjonen imponerer. Istedenfor å veve fortid og nåtid sammen, kommer de som hver sin blokk, der særlig livet etter Luis virker som en transport­etappe fram mot Chile-reisa, det hele satt sammen som en påtatt konstruert sirkel: Romanen ­åpner på flyet til Chile, og runder av på flyet hjem igjen.

Klisjeer om livet

Marilynne Robinsons bok fra 1980 er klok og god blant anna fordi erfaringene den skildrer er vanskelige­ å bli ferdige med som leser. ­Etter å ha lest ut Kaldhols roman, er imidlertid inntrykket mitt at de erfaringene jeg har fått del i, lener seg for mye på oppbrukte klisjeer til å gi et varig inntrykk. Ruts hjemreise skildres for ­eksempel på overtydelig symbolsk vis:

«Eg set meg på huk, låser ­kofferten. Grip rundt hand­taket, kjenner på vekta. Eg klarer ikkje å avgjere om han er tyngre eller lettare enn då eg kom. Men eg klarer å bere han.»

Blant klisjeene vi bruker om livet, finner vi den om at det er en reise. I dette kan det være mye sant – og det kan være et godt utgangspunkt for litteratur. For om dette blir satt ut i live, og ­etterfulgt i tekst, vil det innebære uventa innslag og motstand fra komplekse erfaringer; noe som i litteraturen vil bety en ny form og nye formuleringer å gruble med. Så traust det muligens må høres ut: For dette tyr jeg heller til Bibelens gamle Rut enn Kaldhols nye.

LES OGSÅ:

Kaldhols nynorsk er som en sang

Fortrenger vonde ferieminner

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser