Jeg har hørt mange kantete og spretne gråsteinstolkninger av Griegs musikk, hvor poesi og dypere følelser forsvinner ut baktrappa. Grieg dro til fjells, kanskje er det derfor vi tror på det «harde», når vi gjør det. Stein er vakkert, men vakrere er det når en organisme vokser ut av jorda og inn i toner, der de er tilgjengelige – slik skjer det når Eldbjørg Hemsing og hennes makedoniske makker, verdenspianisten Simon Trpceski, leter etter hjertet i Griegs tre fiolinsonater. Det er mildt, det gløder, høy temperatur og stor nysgjerrighet, det springer, det er luftig, det er et spill som ikke bare knytter seg til den norske naturen, men til livene våre i den.
Innom det meste
«Grieg var jo ikke så stor, han lyktes jo ikke (bortsett fra a-moll konserten) med de større verkene», er en slags husmannshikke, som går fremdeles. Men kan man ikke være stor i det små? Og hva er smått? Er disse fiolinsonatene «små»? Nei, verken i struktur, uttrykk eller utfordring, de er i løpet av sine tre ganger tjue minutter innom de fleste av sanseartenes mentale landskaper. Denne årvåkne fornemmelsen av sekundene gjør Hemsing/Trpceskis spill til noe mer enn nok en innspilling. Grieg søkte ikke det norske for å bli mest mulig norsk, denne musikken er helt igjennom sunn og sann og gyldig for alle. Bare i Tyskland spilles den på en eller annen kanal én eller to ganger per dag, fremdeles. Her, i den nye innspillingen, foldes musikken ut mellom myte og ren naturfølelse. Bak ligger skyggene og temperamentet, det alt sant stoff er bygd av.
Griegs drømmeverden
Og harmoniene – «harmonienes rike var alltid min drømmeverden», sa Grieg. Og her får han det. Harmonier med mye vår i, vinteren henger seg på – og ettertankens høst. Alt med en robust energi, som Hemsing/Trpceski riktignok ikke er alene om å dyrke – men her ligger kildene dypere enn så ofte ellers. Må man – som Eldbjørg Hemsing – ha vokst opp i dalførene for å skjønne Grieg? Jeg vet ikke, andre har også funnet, men også det er begivenheter – fra aller øverste hylle høres Fritz Kreisler/Sergei Rachmaninovs milde innspilling fra 1928, «dalføre» eller ei.
Ligger i familien
Og så en bonus: Eldbjørg Hemsings smellvakkert melankolske tolkning av sine egne variasjoner over en folketone fra Valdres, Homecoming (Hjemkomst). Det ligger i familien. Da Lindeman la av gårde og reiste Norge rundt for å samle folketoner, møtte han i Valdres Eldbjørgs tippoldefar, som på stående fot serverte samleren en melodi, som mange kjenner. Lindeman skrev den ned, den ble med i samlingen – hvor Edvard Grieg fant den mange år senere, og gjorde den lille snutten til hovedtema for et av sine største verker for piano, Ballade.
Jeg tror på denne intenst samspilte innspillingen. Musikk kan vel ikke akkurat forandre verden – men, jo, handler det ikke egentlig om å utvide sanselivet? Det er overskriften på Hemsing/Trpceski Grieg.
LES INTERVJU: – Jeg søker alltid tilbake til Valdres-naturen, sier Eldbjørg Hemsing