I sansingenes rike

Jeg har hørt mange kantete og spretne gråsteinstolkninger av Griegs musikk, hvor poesi og dypere følelser forsvinner ut baktrappa. Grieg dro til fjells, kanskje er det derfor vi tror på det «harde», når vi gjør det. Stein er vakkert, men vakrere er det når en organisme vokser ut av jorda og inn i toner, der de er tilgjengelige – slik skjer det når Eldbjørg Hemsing og hennes makedoniske makker, verdenspianisten Simon Trpceski, leter etter hjertet i Griegs tre fiolinsonater. Det er mildt, det gløder, høy temperatur og stor nysgjerrighet, det springer, det er luftig, det er et spill som ikke bare knytter seg til den norske naturen, men til livene våre i den.

Innom det meste

«Grieg var jo ikke så stor, han lyktes jo ikke (bortsett fra a-moll konserten) med de større verkene», er en slags husmannshikke, som går fremdeles. Men kan man ikke være stor i det små? Og hva er smått? Er disse fiolinsonatene «små»? Nei, verken i struktur, uttrykk eller utfordring, de er i løpet av sine tre ganger tjue minutter innom de fleste av sanseartenes mentale landskaper. Denne årvåkne fornemmelsen av sekundene gjør Hemsing/Trpceskis spill til noe mer enn nok en innspilling. Grieg søkte ikke det norske for å bli mest mulig norsk, denne musikken er helt igjennom sunn og sann og gyldig for alle. Bare i Tyskland spilles den på en eller annen kanal én eller to ganger per dag, fremdeles. Her, i den nye innspillingen, foldes musikken ut mellom myte og ren naturfølelse. Bak ligger skyggene og temperamentet, det alt sant stoff er bygd av.