Jøders flukt godt fortalt for barn

Anmeldt av: Kristin Aalen

Anna Sofie Skarholt imponerer som ti år gamle Gerda. Hun bærer fortellingen om to søsken som får øynene opp for hvilke grusomme ting som skjer i voksenverdenen.

Regissør Johanne Helgeland og manusforfatter Maja Lunde skal ha ros for å formidle et stykke historie som sjelden blir fortalt kunstnerisk til barn fordi den ­hører til de mørkeste kapitlene fra 2. verdenskrig.

To søsken.

Gerdas storebror Otto (Bo Lindquist-Ellingsen) tror at NS-lederne i bygda har rett når de formaner folk til å se på jøder som skadedyr, et fremmed folkeslag som tar jobbene fra nordmenn.

Noe av filmens spenning er knyttet til om Gerda får Otto med på å hjelpe to jødiske barn som foreldrene deres har gjemt i kjelleren hjemme. Eller vil broren heller stole på NS-versjonen han har hørt? Altså – hvor mye er Otto villig til å ofre for å støtte sin lillesøster i å hjelpe de to jødebarna over til Sverige?

Forfatter Maja Lunde har skrevet et manus (etter sin egen bok Over grensen) med jevnt fordelte spenningstopper. Sjangermessig er filmen en roadmovie der konduktøren på toget til Halden hvisker til de fire barna: – Gå av på Berg, der er det færre tyske vakter. Og stol ikke på noen!

Nåde

Det blir et frampek om hva som venter de flykt­ende – og oss tilskuere i salen. Hvem av de voksne som dukker opp underveis, er hjelpere og hvem er fiender?

Et slikt fortellergrep fungerer bra. Hovedpersonene (og vi som ser på) oppdager at tilsynelatende snille nordmenn kan ha onde hensikter mens den som er ute etter å ta deg, plutselig viser nåde. Nok sagt. Det skal legges til at skuespiller Kari Simonsen gjør en strålende innsats som gammel kone.

Litt for passive

Samtidig er det noen svakheter i person­karakteristikkene som vi voksne kan gruble litt over. På den ene siden er det lett å forstå at nettopp Gerda får være jenta som driver fluktprosjektet framover. Hun er det norske barnet som oppdager de jødiske barnas­ skjebne, lever seg inn i deres angst og med ­rørende innlevelse og pågangsmot handler for å redde dem.

På den andre siden må det være lov å spørre om de to ­jødiske barna skildres som litt for passive i rollen som hjelpetreng­ende ofre. Blir de stakkarsliggjort mens de norske hjelperne vokser fram som heltene?

At tanken streifer meg, kan skyldes at amatørskuespillerne­ som levendegjør Daniel og ­Sarah, får for lite å spille på til å kunne balansere Gerda og Otto i kraft og oppfinnsomhet.

De tre musketerer

Min pirkete innvending blir til en viss grad imøtegått omtrent midtveis da regissør Johanne Helgeland utnytter heltefortellingen om De tre musketerer som Gerda har forlest seg på. Da alle barna gjemmer seg i en hytte i skogen, dikter hun at Otto, Daniel og hun selv er musketerer mens Sarah er læregutten de alle er glad i. I et fantasy-plan slåss alle fire med sverd for å overvinne Grev Svartblod og hans onde riddere, symbolsk for kampen mot Hitler.

Slik blir de jødiske barna ­sidestilt med det norske søsken­paret, og det er bra. Dessuten slåss Otto og Daniel med hverandre som jevnbyrdige gutter etter at Otto beskylder jødene for å være skyld i alle problemene de er havnet oppi.

Slåsskampen ender med kloke ord fra Gerda om at de alle bare er barn. Det den vonde krigen fører til, er ikke barns skyld, utbryter hun. Nå har de bare hverandre og må holde sammen for å unnslippe nazistenes glefsende hunder som jager dem i skogen ved svenskegrensen.

Tidskoloritte

Filmskaperne skal ha ros for å ha gjenskapt en tidskoloritt fra 1940-tallet på overbevisende måte, ikke minst med klær, gamle biler, damplokomotiv og musikk.

Men årstidene går litt i surr. Handlingen finner sted like før jul 1942, men da barna går over mark­ene for å komme til en tante i Halden, løper de gjennom grønt, friskt gress.

Langt mer vinterlige er utescenene når flyktning­ene nærmer seg grensen – først ligger det tjukt rim på bakken, så blir det mer og mer snø i skogen.

Arkivbilder i svart/hvitt benyttes effektfullt i en liten rammefortelling der Gerda som voksen minnes hva hun opplevde som barn under krigen.

Flukten over grensen markedsføres som familiefilm. Det er et viktig poeng – dette er en fortelling som voksne og barn bør snakke om i etterkant fordi dramatikken jo ikke er en oppdiktet historie, men noe fryktelig som faktisk fant sted.

FLERE FILMANMELDELSER:

• «Den skjønne tiden»: En førtidspensjonert tegneseriekunstner er misfornøyd med tilværelsen generelt og ekteskapet og teknologiske nyvinninger spesielt.

---

Filmanmeldelse

• Tittel: Flukten over grensen
• Sjanger: Norsk drama. Familiefilm / Spenning
• Kort oppsummert: Spennende, men litt stivt.
• Regi: Johanne Helgeland
• Manus: Maja Lunde
• Med: Anna Sofie Skarholt, Bo Lindquist-Ellingsen, Samson Steine, Bianca Ghilardi-Hellsten, Henrik Siger Woldene, Kari Simonsen, Morten Svartveit
• Lengde: 1 time 36 minutter
• Aldersgrense: 9 år

---