Traust om folkelig pave

Man kan si mye rart om Netflix og deres strategier, men strømmegiganten har uventet vist seg som mellomfilmens frelser. I en nåtid hvor regissører­ med kunstneriske visjoner er skviset bort fra flersalskinoene av superhelter, har selskapet ­finansiert filmer av renommerte auteurer som Alfonso Cuaron (Roma), Coen-brødrene (The Ballad of Buster Scruggs), Susanne Bier (Bird Box), Noah Baumbach (Marriage Story) og selveste ­Martin Scorsese (The Irishman).

Med The Two Popes, slutter brasilianske Fernando Mereilles seg til selskapet.­ Gjennombruddet, Rio De Janerio-skildringen City of God ga ham fire oscarnominasjoner i 2005. Han fulgte opp med John Le Carré-filmatiseringen TheConstant Gardener året etter, men fikk aldri kometkarrieren han var spådd. I årets film viser han seg som en trygg og kyndig filmkunstner, men med en krøkkete strukturert historie å arbeide med.

Den er, som krøkkete historier flest, basert på (eller «inspirert av» som det heter i en fortekst) virkelige hendelser som ligger tett på samtiden: Vatikanet etter pave Johannes Paul II sin bortgang i 2005. Den lærde, konservative tyskeren Joseph Ratzinger ble valgt som Guds nye stedfortreder, men argentineren Jorge Bergoglio fikk oppsiktsvekkende mange stemmer i konklavens innledende runder.

Samtaler mellom pavene

Drøye fem år senere er den sittende paven truet­ av skandaler knyttet til seksuelt misbruk av barn i Den katolske kirke. Har han snudd ryggen til, vist mer hensyn til overgriperne enn til ofrene? Ja, er kirken, under hans teoretisk-teologiske ledelse i ferd med å fjerne seg fra folket? Det er kardinal Bergoglios oppfatning, og nå ønsker han Benedikts velsignelse for å pensjonere seg. Henvendelsen oppfattes som en protest og fører til en anmodning om å innfinne seg i Vatikanet.

Og det er her og i pavens sommerresidens at filmen, basert på et teaterstykke, har sine tyngdepunkter: Samtaler mellom den intellektuelle, konservative og livsfjerne sittende paven og han vi vet skal bli hans etterfølger: Kvikk, lyttende og folkelig.

Ikke et karakterdrap

Pave Benedikt spiller Smetana på klaver og er så i utakt med folket at han ikke kjenner til The Beatles,­ selv om han har gjort plateinnspillinger i Abbey Road. Den kommende pave Frans plystrer ABBA-melodier, elsker fotball og pizza og setter folket foran presteskapet og dets rigide regler. Etter hvert nyanseres kontrastene:­ Benedikt er fan av den østerrikske TV-serien- og hunden Kommissar Rex og Frans jobber fortsatt med å gjøre bot for sine valg under militærjuntaens kupp i Argentina i 1975. En lang og detaljert sekvens fra perioden skal vise hvorfor den nåværende paven har vært en splittende person i hjemlandet, men at han nok har hjertet på rett sted.

Ratzinger/Benedikt fremstilles som nidkjær, stiv og makt­hungrig, men utsettes ikke for noe karakterdrap i filmen. Skildringen av ham foregår med tiltagende respekt.

Full av teologisk diskusjon

Two Popes tar altså for seg generasjonsskiftet på pave­stolen og er full av teologisk diskusjon. Alt forandres, sier ­argentineren og viser til hvordan ideen om engler og sølibat-krav til katolske prester kom lenge etter kirkens opprettelse. I Vatikan-kapeller og staselige hager strides det verbalt om abort, homofili og prevensjon, det siteres friskt fra Jesaja og Platon. Dialogen oppleves leksikalsk, men hvem vet: Kanskje det er akkurat slik sprenglærde geistlige samtaler seg imellom?

På sitt aller beste diskuterer filmen forskjellene mellom forandring og tilpasning. Kommer skiftende forhold til dogmatikken fra innsiden eller utsiden?

Two Popes er en spesifikk reproduksjon av omstendigheter vi kjenner utfallet av. Den tunge historien, med lite gjennomtenkte tidshopp, er forsøkt krydret med kvikke kamerakjøringer, heftige klipp og musikkvideoaktige innslag, men virkemidlene virker påtvungne, som nettopp krydder. Slik føles den sjelden tankevekkende og aldri viktig eller universell, men som en traust gjengivelse av fakta, krampaktig balansert.

Einar Aarvig

kultur@vl.no

Alle foto: Norsk Filmdistribusjon

---

Fakta:

---