Operastjernen Cecilia Bartoli underholder og beveger

Fascinasjonen for flytende kjønnsgrenser er ikke et moderne påfunn. Helt siden 1400-tallet ble talentfulle guttesopraner kastrert før stemmeskiftet, og i deres storhetstid på 1700-tallet ble kastratene nærmest erklært guddommelige. Dagens operastjerne Cecilia Bartoli har nok en liknende guddommelig posisjon for mange musikkelskere i dag. Hun har arbeidet spesielt mye med musikk fra barokken og klassisismen, og søker stadig etter musikk som nærmest er glemt. På sin nyeste utgivelse fordyper Cecilia Bartoli seg i musikken rundt den største kastratsangeren av alle: Carlo Broschi, med tilnavnet Farinelli.

Går dypere

Det nye albumet inneholder blant annet ukjente arier av Farinellis bror Riccardo Broschi, samt operastjernens lærer og mentor Nicola Porpora. Kastratene som tema er imidlertid ikke helt nytt for Bartoli. Samme type repertoar presenteres allerede i albumet Sacrificium fra 2009. I Farinelli går Bartoli dypere inn i tematikken ved også å utforske klangen av stemmen i grenseland mellom kjønnene, ved en gjennomgående mørkere klangvalør. Det gir en tvetydig effekt. På den ene siden begrenser den mannlige klangen noe av mulighetene for variasjon, og noen av Bartolis sedvanlige briljans tilsløres mer i denne tilnærmingen.

Samtidig bidrar valøren til en jevnere klangfarge enn den Bartoli fremviser i Sacrificium, og tross en opplevelse av at løpene er tyngre i Farinelli, står teknikken og virtuoseriet neppe tilbake for noen kastrat.

* Cecilia Bartoli om kastratsangerne og tankene bak albumet Sacrificium (2009):

* Bartoli utforsker en mørkere klangvalør i sitt nyeste album Farinelli (2019):

Guttesopran i mannskropp

Å skape en kastratsanger må ha vært en smertefull prosess, og ikke alle kastrater opplevde å lykkes som operastjerner. De menneskelige omkostningene må ha vært desto større. Ved å stoppe kroppens utvikling beholdt sangeren den lyse guttestemmen, forsterket av en voksen manns muskulatur i mellomgulvet, brystkassen og strupehode. Som følge av inngrepene fikk mange kastrater også en spesielt stor brystkasse og ble høyere enn andre menn, noe som ikke hindret dem i å synge kvinneroller. Sangteknisk førte dette til at kastratene – med mye trening og en god lærer – kunne utvikle evner som overgikk enhver annen sanger. De kunne synge lange fraser uten å trekke pusten, de mestret store sprang i register uten hørbare klangendringer, og de kunne lire av seg elaborerte ornamenter med en sjelden presisjon og eleganse. Det var lett å la seg fascinere av en slik skikkelse: en guddommelig vakker stemme, en mystisk hermafroditt med nærmest overnaturlig teknisk kapasitet. Legg til storslåtte teatrale kostymer og kulisser, og du har en soleklar vinner i 1700-tallets underholdningsbransje.

* Den siste kastratsangeren, Alessandro Moreschi (1858–1922) pensjonerte seg så sent som 1913, etter å ha jobbet som solist i koret i Det Sixtinske Kapell i Vatikanet.

Berøre og underholde

Målet for 1700-tallets italienske operasangere var å overbevise sitt publikum i tråd med den retoriske tradisjonen, ved både å underholde og å sette følelser i bevegelse - dilettare e muovere l’affetto. Utvalget av arier i albumet Farinelli gjenspeiler disse to målene: Musikkens uttrykk veksler mellom sørgmodighet og raseri, og den utfordrende teknikken skaper underholdning og beundring hos tilhørerne. Og Cecilia Bartoli overbeviser på begge arenaer. Hun mestrer tilsynelatende lett de store sprangene i register, og løp og triller er velkontrollerte og presise. Unntakene er når klangvaløren demper briljansen, samt når tekstens innhold prioriteres over notene og dermed påvirker klang og teknikk. For Bartoli har en særegen styrke i tekstbehandling og formidling. Ved å forme tonene gjennom tekstens uttale og betydning, lar hun tekst og musikk smelte sammen gjennom stemmeklangen til et hele.

Orkesteret i skyggen

Barokkorkesteret Il Giardino Armonico kommer litt i skyggen av Bartoli. Som vanlig spiller de upåklagelig musikalsk og teknisk godt, men sammenliknet med fyrverkeriet og sirkuset i Sacrificium 2019 er denne innspillingen mer elegant og safe. Dynamikken har mindre spenn i ytterkantene, og frasene stamper mer på stedet enn de går fremover. Sammenliknet med slik jeg vanligvis hører dem, oppleves uttrykket noe blekt.

* Introduksjonen til Poropora: Polifemo - Alto Giove. Fra albumet Farinelli (2019 ), Bartoli og Les Musiciens du Prince-Monaco. Uttrykket i introduksjonen er tilbaketrukket, og frasene kan oppleves mer som enkeltstående utsagn enn insisterende fremdrift.

* Fra filmen Farinelli ved samme navn (1994), med Les Talens Lyriques. I denne versjonen har orkesteret tydeligere nyanser i dynamikken i introduksjonen, og en tettere klang som gjør at dissonansene står ut. En kjerne i klangen løfter frasene fremover som én lang frase, før den munner ut i stillheten som forbereder solistpartiet.

Konklusjonen er at det må være et kunstnerisk valg – musikken ville faktisk ikke tålt at både orkester og solist fremviste den samme intensiteten. At orkesteret elegant holder seg i bakgrunnen og bygger strukturen uten store gester, skaper rom for at Bartoli kan utfolde seg på samme måte som de guddommelige kastratene kanskje gjorde på 1700-tallets operascener.

Kombinert med den mer tilslørte briljansen hos Bartoli, er resultatet en utgivelse som fremstår blekere enn forventet. Likefullt er det både tematisk og kunstnerisk et spennende hermafrodittisk album, som tidvis både underholder og beveger.

---

Album: klassisk

• Cecilia Bartoli
• Farinelli
• Med il Giardino Armonico, Giovanni Antonini
• (Les Musicians du Prince-Monaco)
• Decca Classics

---