Konradsen har lagd årets beste eksperimentelle popalbum

Om du skrur på Saints and Sebastian Stories, det vidunderlige debutalbumet til Konradsen, er det en ganske stor sjanse for at du kommer til å gråte. Det er ikke fordi musikken er så fryktelig trist, altså. Men det kjennes likevel litt som å få kylt et brekkjern inn i brystkassa. Hjertet sprekker opp, og åpner seg for all verdens herlighet.

Sånt skjer jo ikke av seg selv. Det krever at noen anstrenger seg skikkelig, uansett hvor uanstrengt resultatet måtte låte. Enkelt og greit hører man at Konradsen, som består av kompisene Jenny Marie Sabel og Eirik Vildgren, har tømt kjærlighet inn i dette prosjektet.

Musikalsk storfamilie

Jenny, den eldste av de to, hadde noen sekunder i rampelyset for et par år siden, da hun opptrådte på Bylarm. I likhet med mange andre artister på Bylarm, ble man ikke slått i bakken av den innadvendte synthpoppen hun drev med da. Samtidig hørte man at det var noe unikt ved henne – et stort potensial. Sammen med Eirik har hun vokst enormt.

Konradsen er det gamle etternavnet til Jenny, men her har det fått nytt liv som navnet på hele den utvidede storfamilien som medvirker på albumet. Selv om Konradsen i prinsippet er en duo, er det også et voldsomt kommunalt prosjekt. Her dukker ikke bare venner som mestrer alskens snåle instrumenter opp, men også venner som ikke er så flinke til å synge, men likevel har hjertet på rett sted. Som lytter føler man seg inkludert i dette fellesskapet.

«Vi er begge folk som ikke alltid reiser hånda og snakker høyest. Jeg tror du kan høre det i musikken, men vi har fortsatt et sterkt ønske om å invitere alle menneskene vi elsker inn i musikken vår,» har Vildgren sagt. Det er nok en holdning de har fått inn med morsmelka. Der Eirik tilbragte store deler av tenårene i et ungdomshus bygd på toppen av en gammel fiskefabrikk, vokste Jenny opp i et slags hippiesamfunn grunnlagt av foreldrene på 70-tallet.

Selv om hun vegrer seg fra å kalle dette samfunnet kristent, hadde det en klart religiøs tone. Og fordi det fant sted i den voldsomme nordnorske naturen, var blikket like rettet mot jorden som mot himmelen. «Det var en religiøs ting, men også en naturting.» For folk som er panteister, hedninger eller hippier, er gjerne det to sider av samme sak.

Et Ocean av lyd

Det er særlig et album som har påvirket Saints and Sebastian Stories: r&b-renessansemannen Frank Ocean foreløpig siste skive, Blonde (2016). Måten Konradsen forvrenger vokalspor og bygger rare nye harmonier ut av det, er et åpenbart likhetstrekk. Det samme gjelder hvordan mange av sangene kan oppleves nærmest skisseaktige, men i virkeligheten utfordrer og overskrider formmessige normer. Det er uklart om Konradsen har lagd et viktigere album, men det flyter faktisk hakket bedre.

Likevel er det noe langt mindre musikkteknisk, og langt mer mystisk, som virkelig gjør Saints and Sebastian Stories til et slags barn av Blonde. Jeg opplever det som en dyp åndelighet eller medmenneskelighet. Om man trasker rundt og lytter til denne musikken, risikerer man å føle en uvanlig stor nestekjærlighet for helt fremmede mennesker. Det blir også enklere å kjenne nærhet med skyene på himmelen, eller se skjønnheten i helt hverdagslige ting. Det er ganske trippy.

«Do you rest in a falling state / and do you feel it’s a lot to take? / Hold me closer / the rest is an odd mistake,» betrygger Jenny på blendende vakre «Odd Mistake». Det er den beste sangen Highasakite aldri skrev. Om man spisser ørene litt, kan man høre knirkingen fra pianokrakken, til og med susingen fra soverommet hvor mesteparten albumet er innspilt.

Saints and Sebastian Stories er en sjeldent intim lytteopplevelse. Sånn er det jo gjerne med den beste musikken. Man føler seg sett av noen man ikke kjenner, og antageligvis aldri kommer til å møte. Et norsk indiealbum er neppe nok til å stoppe fascismen, men verden blir definitivt ikke et dårligere sted av at Konradsen eksisterer.

---

Popalbum

• Konradsen: Saints and Sebastian Stories [Su Tissue]

---