Dønn sjarmerende om skotsk country-talent

Hun heter Rose-Lynn, bor i et arbeiderklassestrøk i Glasgow, fikk to barn før hun fylte 18 og har sittet et år i fengsel etter en narkotikaforseelse. Nå slipper hun ut med fotlenke rundt ankelen, som krever at hun hver bidige kveld må befinne seg hjemme fra kl. 19.00 til 07.00 neste morgen. Ikke rart filmen har fått tittelen Wild Rose – 23-åringen har ikke latt seg temme og passe inn i et ryddig A4-liv.

 

Drømmen

Det dumme med dommen er at Rose-Lynn – som var en populær vokalist med eget band – har ødelagt for seg selv og sine egne ambisjoner. Sangstemme har hun og country må det være, en musikkstil som ifølge en legende kjennetegnes av three chords and the truth, noe hun har tatovert inn på armen.

Men puben Grand Ole Opry vil ikke ha henne tilbake på scenen fordi hun er straffedømt; og fotlenken hindrer henne i å være ute om kvelden og opptre. Så hvordan skal hun nå komme seg til Nashville, Tennessee, og bli den countrystjernen hun alltid har drømt om?

Så langt tenker enhver filmtitter at aha, resten vil lede outsideren fra Skottland langs en altfor velkjent vei der hun overvinner alle hindre, kommer seg til countryens fødeby i USA for så å bli oppdaget og berømt. End of story.

LES MER: «Joker» er et dypdykk i ensomhet og hvordan omverdenen takler annerledeshet

Ansvaret for barna

Men nei, det går ikke akkurat slik. Det nydelige med Wild Rose er at manusforfatter Nicole Taylor leker med klisjeene og snur opp ned på dem. Hun nekter å la Rose-Lynn slippe lettvint unna konflikten mellom det å forfølge drømmen og det å ta ansvar for de to barna sine.

En viktig skikkelse blir moren Marion (glitrende spilt av Julie Walters) som har tatt seg av barnebarna det året Rose-Lynn satt i fengsel. Hun er oppgitt over at datteren bare er opptatt av egen karriere og lar den gå foran de forsømte ungene.

Moren krever at Rose-Lynn jobber som hushjelp, tar seg av barna sine selv og holder seg hjemme om kveldene. Slik blir A4-livets trange gjerder satt opp for henne.

Hva livet krever

De beste filmportrettene er de som gjør det vanskelig for hovedpersonen å nå målet. Manusforfatteren sørger for at Rose-Lynn må justere mye. Riktignok kommer hun seg til London og får møte BBCs country-show-legende Bob Harris, men han spør hva hun har på hjertet med sangen sin. Og ja, hun drar til Nashville, men der går det ikke slik hun tror. Nok sagt.

Langsomt innser antihelten at countrysang krever mer enn tre akkorder – skal hun røre tilhørerne sine, må hun forstå hva livet krever og formidle det i egne tekster, rotfestet i hennes skotske bakgrunn.

LES MER: Dag Johan Haugerud har laget tiårets beste norske film

Rørende spilt

En viktig grunn til at man blir på parti med Rose-Lynn til tross for hennes svakheter, er at hovedrolleinnehaver Jessie Buckley er så følelsesmessig nyansert i mimikk og replikkføring. Det ene øyeblikket leverer hun en heftig tøff-i-tryne-oppførsel, det neste er hun på gråten i skjelvende usikkerhet.

Buckley er dessuten en fantastisk sanger som framfører countrylåter med rå kraft, men også blottlegger den mykeste lengsel med stemmen sin. Det gjør det mulig å tro på Rose-Lynns pendling mellom narsissistisk kulde og famlende forsøk på å nærme seg sine egne barn.

Dertil hører at komponist Jack Arnold har skrevet noen lekre låter som går hånd i hanske med det skotske countrytalentets eksistensielle vandring. Sluttlåten There's no place like home sitter som en kule!

---

Film Drama/Musikk

• Wild Rose
• Regi: Tom Harper
• Med: Jessie Buckley, Julie Walters, Sophie Okonedo
• Musikk: Jack Arnold
• England 2019
• 1 time 40 minutter
• Aldersgrense: 9 år

---