Anmeldelser

Maja Lunde kunne tenkt lengre med sin nye roman

Men Przewalskis hest er spennende lesning, uavhengig av om man interesserer seg for urhester eller ikke.

Anmeldt av Ingrid B. Melve

Finnes det noe urørt i naturen? Og er det mulig å gjenskape det som er blitt utryddet? En overordnet tematikk i Maja Lundes siste roman er forholdet mellom sivilisasjon og menneskers fascinasjon for det uberørte, villskap, og natur. Przewalskis hest handler om villhester, takhier, og om mennesker besatte av å ta vare på dem.

Lik Lundes suksessroman «Bienes historie» følger vi tre forskjellige fortellinger, plassert mot slutten av 1800-tallet, 1990-tallet og en nær, men dystopisk framtid fire tiår fram i tid.

 

Fortid og framtid

I 1800-tallsfortellingen møter vi Mikhail Aleksandrovitsj, en zoolog som får se bevis for at urhesten, takhien som ingen har sett på tusen år, har blitt observert i Mongolia. Han reiser dit sammen med den berømte dyrefangeren Wilhelm Wolff for å fange villhester til Europas dyreparker.

Den tyske forskeren Karin reiser også til Mongolia, om lag 100 år senere. Karin har med seg villhester, som hun sammen med den lokale forskeren Jochi skal forsøke å sette ut igjen, i håp om å få en levedyktig stamme. Med seg på reisen har hun også sin voksne, narkomane sønn Mathias, som alltid har bedt om mer kjærlighet og nærhet enn det Karin har vært i stand til å gi. Men Karins første prioritet er alltid hestene, og deres overlevelse.

I år 2064 møter vi Eva, som prøver så godt det lar seg å gjøre å holde liv i to villhester i det som tidligere har vært en dyrepark i Akershus. Samfunnet slik vi kjenner det har brutt sammen, det har vært en økologisk kollaps, kriger, og det er ikke lenger noen fungerende infrastruktur. Eva forsøker også å holde fast sin tenåringsdatter Isa, mens det lille som er igjen av sivilisasjon og trygghet smuldrer bort rundt dem.

LES ANMELDELSE AV MAJA LUNDES FORRIGE ROMAN HER: Maja Lundes roman Blå har miljø­forandringer og klimakrise som ­bakteppe. Men de mellommenneskelige historiene faller gjennom.

Sterkest på nærhet

Der vi i 1800-tallsfortellingen ser fascinasjonen for det urørte og viljen til å legge verden under seg, er fortellingen fra 2060-tallet et vrengebilde av denne tendensen. Menneskers drift på naturressurser har ødelagt sivilisasjonen. Villskap er ikke lenger noe vakkert og fascinerende man trygt kan studere på avstand, men noe farlig mellom mennesker i en stadig hardere kamp om de få ressursene som er igjen. Derfor er Lundes roman også en fortelling om overlevelse. Først hestenes overlevelse, men så om menneskers overlevelse, vår nærhet og omsorg under karrige kår.

Men selv om de tematiske linjene i Lundes nye roman trer tydelig fram i vekslingen mellom de ulike fortellingene, er likevel ikke alle de tre fortellingene like vellykkede. Særlig 1800-tallsberetningen har iblant nærmest karikerte vendinger, selv om dette kanskje er forfatterens intensjon når forsøket er å skrive memoarer fra et 1800-tallsmenneske. Lunde er på sitt sterkeste der hun skriver om forholdet mellom foreldre og nesten voksne, og voksne barn. Sårheten i de klønete forsøkene på å komme nær hverandre, i spennet mellom det å holde fast og det å måtte slippe tak, er vond og rørende.

For likt vår tid

Det mest spennende med Lundes roman er hvordan hun på nøkternt, men overbevisende vis greier å tegne et bilde av de dystopiske restene av et samfunn som ligner vårt. Her skulle jeg imidlertid ønske hun gikk enda lenger. Jeg blir nysgjerrig på hvordan denne verdenen, så lik vår, men likevel så annerledes, er, utover beskrivelsene av den nedlagte dyreparken i Akershus.

Og der Lundes 1800-tallsmenneske Mikhail er ganske annerledes fra oss, både tenker og formulerer Eva i 2064 relativt likt det en kunne tenke at et menneske fra vår tid hadde følt og tenkt. Hva om Lunde hadde utforsket hvordan en totalkollaps av sivilisasjonen vil forandre både språket, ideologiske forestillinger og andre rammeverk for virkelighetsforståelse?

Spennende

Likevel er Przewaleskis hest spennende lesning, uavhengig av om man interesserer seg for urhester eller ikke. Tross noen litt langtekkelige partier, problematiserer Lunde utfordringer vi nå bare ser starten av, med tørke, flom, styrtregn og økt press på fordelingen av verdens ressurser. Der nyhetsoppslag med store bokstaver, debatter og ord som «flyskam» kan få meg til å bli bare trøtt, trist og desillusjonert, snek Lundes roman seg stille inn og fikk meg til å ligge våken lenge og tenke mens styrtregnet hamret på vindusruta mi.

LES OM DA VI INTERVJUET MAJA LUNDE OM HENNES FØRSTE BOK I TRILOGIEN: Biene dør i hennes nye roman. Det har fått forfatter Maja Lunde til å slutte å løpe etter humler med en sammenrullet avis.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser