Anmeldelser

Verdig, velvalgt og kjølig

En god avslutning på årets festival, med en messeliturgi som i seg selv er et eneste stort Te Deum.

Hvordan kan man sette punktum for en uke med så mange store musikalske opplevelser som Oslo Kirkemusikkfestival? Johann Sebastian Bach, med sine mange kirkemusikalske verk og en sterk tro, er et naturlig valg. Hans h-mollmesse ble skrevet mot slutten av livet, og var i stor grad en parodimesse - mye av det musikalske materialet var hentet fra tidligere komposisjoner og bearbeidet gjennom ulike komposisjonsteknikker. Dirigent, organist og musikkprofessor John Butt har forsket på musikk av Bach i en årrekke, deriblant h-mollmessen. Derfor er det spesielt spennende at Dunedin Consort under hans ledelse får æren av å avslutte Kirkemusikkfestivalen 2019 med et av Bachs aller siste verk.

Dyktige ensemblesangere

Messen fremføres av et lite ensemble og 10 sangere, tilsvarende det Bach antagelig selv hadde til disposisjon. Åpningssatsen Kyrie i Dunedin Consorts musikalske utforming er vakker – ganske sakte, nesten tilbakeholdt, kjølig. Det avventende uttrykket gir satsen et sørgmodig preg, noe som passer godt til Bachs komposisjon. Orkesteret klinger mildt, vennlig, uten store dynamisk utslag i de melodiske linjene. Sangerne i korpartiene fremstår som dyktige ensemblesangere mer enn solister, og selv om de av og til drukner litt i orkesteret så liker jeg at det vokale uttrykket er så enkelt og nært.

I solopartiene i Christe Eleison viser nemlig sangerne at de også behersker det solistiske – de innehar en imponerende fleksibilitet som ikke alle sangere har. Imidlertid stusser jeg litt over valg av sangere til ensemblet fordi stemmene har ganske ulik klangfarge. Spesielt tydelig blir det i satsene der det er to sangere på hver stemme. Det er utvilsomt et historisk velfundert valg, men det musikalske resultatet er mindre homogent enn om en eller tre sangere skulle sunget det samme partiet.

Liv til urverket

Omtrent midtveis i andre runde av Kyrie eleison, begynner jeg å savne en spenning i frasene for å følge den kompliserte harmonikken Bach benytter seg av. Det avmålte musikalske uttrykket blir for statisk og holder ikke spenningen over tid. Frasene mangler både fremdrift og avfraseringer, og de melodiske sukkene har for lite smerte i seg til at jeg blir grepet av dem. Dunedins tilbakeholdte uttrykk stemmer på en måte godt med det konsise i Bachs musikk, med evig viderespinning og hyppige endringer i harmonikken. Men for meg oppstår skjønnheten i Bachs musikk i skjæringspunktet mellom det tikkende urverket og det innstendig emosjonelle som også gir kraft til det symbolske i hans musikk. Søndagens fremføring mangler noe av det fleksible og retoriske uttrykket som gir liv til urverket.

Verdig avslutning

Fortolkning til side – som på resten av Kirkemusikkfestivalen er dette utøvere på et høyt nivå både musikalsk og teknisk, noe de også får vist utover i messen. I Laudamus–satsen synger solisten lekende lett i duett med fiolinistens utfordrende obligat–stemme, i en nesten halsbrekkende dans. Gloria svinger, og i Cum Sancto Spirito ser sangerne rett og slett ut som om de morer seg med de raske løpene og overlappende innsatsene. I begynnelsen av messens tredje del åpner korklangen seg mot taket og fraseringen løfter frem hver eneste Sanctus som en takkoffer. Slik blir Bach h-mollmesse en verdig avslutning på årets festival, med en messeliturgi som i seg selv er et eneste stort Te Deum.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser