At Munchmuseet vil ha en gallionsfigur er naturlig – og de kunne tatt et langt verre valg enn Tracey Emins The Mother. Som kunstneren selv har påpekt er det nok av menn med makt både i Oslo og andre byer – dessuten er det en voksen kvinne det er snakk og ingen idealisert skjønnhet.
Særlig det siste liker jeg: Aldrende kropper har sjelden noen plass i offentligheten. Vi trenger motpoler til de glatte og retusjerte ansiktene som reklame og TV konstant serverer. Den røffe, skisseaktige utformingen understreker at denne kvinnekroppen dessuten ikke er noe som er ferdig fremstilt fra kunstnerens – eller museets – side.
Her er det rom for at betrakteren kan fullføre bildet.
LES OGSÅ: Dødsmotivet i Edvard Munchs kunst har lenge vore populær tematikk blant Munch-forskarar.
Begrensende inngang
Samtidig er det påfallende at denne kvinnen likevel må fikseres i rollen som mor. At det er fra mødre alt liv kommer er jo sant nok, men som symbol for det nye Munch-museet er dette en i overkant stereotyp inngang til hva en kvinne er eller skal være. Helt fra statuetten Venus fra Willendorf for cirka 30.000 år siden til i dag er jo morsrollen en måte å kontrollere kvinners kropper på ved å fastholde at det er reproduksjon som er hennes fremste oppgave.
Særlig treffende er det heller ikke i forhold til Munchs bilder av kvinner, som like gjerne kan være vampyrer, madonnaer eller prostituerte som en tilårskommen moder. Det er en kvalitet ved Munch at kvinnens rolleregister utvides, holdes åpen.
Dermed gir Emins skulpturen en begrensende inngang til kunstneren museet bygges rundt – ikke bare til hva en kvinne er og kan være, men til Munchs kunstnerskap.
Naken og navnløs
Når kvinnen dertil er naken og navnløs blir hun en problematisk motpol til alle mennene som bekler de offentlige rom. For hva er det som kjennetegner alle disse herrene i granitt og bronse? At de er påkledd og har navn, at de er historiske helter eller viden kjente vitenskapsmenn, forfattere eller kunstnere. Også, svært ofte, at de skuer mot horisonter eller rett og slett stirrer rett mot oss med all sin autoritet i ryggen.
Emins «mor», derimot, er sårbar og naken. Hun ser ydmykt ned, som om hun underordner seg menns blikk mot henne. Med rufsete hår blir hun et bilde på alle de nakne og navnløse kvinner som kunsthistorien er utstyrt med. Dermed blir The Mother ikke bare reduserende når det gjelder morsrollens forrang eller repertoaret Munchs kvinnegalleri byr på, men også når det gjelder bildet av kvinner: Betraktet gjennom denne skulpturen er kvinner ydmyke, de har ingen kjente navn, de ser blygt ned, de er nakne.
Å ha et slikt bilde av kvinner ved innseilingen til Munch og Oslo er ikke ideelt.