Å seile på en drøm

Det Norske Teatret har ryddet plass for farger og fantasi med forestillingen Nila og den store reisa. På teaterets digre hovedscene bobler det av fortellerglede og kruttsterkt fargespill, i en forestilling som har sine svakheter, men likevel kommer seirende i land.

Hardbarka håp

Det handler om Nila (Catharina Vu). Hun bor i en landsby et sted i verden, hun er glad i familien sin og hun elsker å fortelle eventyr. Det erter de henne for, «Nila har hodet i en sky». Men når familien splittes og hun må flykte i en båt sammen med bestefar (Lasse Kolsrud), er det fantasien som redder ­henne. Pluss drømmen om et gyllent sted som heter Norden,­ der ­husene er av glass og alle barn får gå på skole. Der ute på havet lærer bestefaren henne om håpets kraft – før han dør.

Men mens han ennå er live, har de to plukket opp en annen båt-
flyktning, en ung mann som flyter i vannskorpa på en redningsvest. Han heter Yasin (Emil Rodrigo Jørgensen) og forteller om en hardbarka virkelighet langt fra Nilas drømmeverden. To ulike livssyn braker sammen i den lille båten, og verre blir det etter at bestefaren er død. Likevel er det i en kombinasjon av de to holdningene at de til slutt ankommer drømmelandet.

Eventyrlig

Den røde redningsvesten er ett av flere innslag som sender oss direkte inn i vår egen virkelighet, med krig, ulykke og båtflyktninger. Samtidig er det de eventyrlige innslagene som bærer både fortellingen og forestillingen. Her svever vi i skyene sammen med ville svaner og vandrer på havets bunn sammen med havhester og fargerike fisker. Og vi kjemper mot den onde dragen Morgana (Gjertrud Jynge) som riktignok er et blodrødt fantasifoster, men som – i likhet med ethvert fantasi­foster – kan dra deg under.

Det er eventyrlig, og eventyrlig vakkert. Det er skummelt, men aldri fryktelig. Her er det ikke bare Nila som seiler på en drøm, det gjør vi som sitter i salen også. Gjennom halvannen time bæres vi gjennom lysende fargespill, skapt av fantastiske kostymer (Unni Walstad) og magisk lyssetting (Clemet Irbil). Alt tett omgitt og understreket av Anders Ortmans musikk og musikere som periodevis er en del av det storslåtte scenebildet. Koreograf Belinda Braza og en flokk dyktige dansere sørger for at hav og vinder beveger verden.

Nyskapt utakt

Alt er nyskapt i denne forestillingen. Danske Maria Kjærgaard-Sunesen som har skrevet teksten har riktignok forsynt seg både fra eventyr og myter; gammel livsvisdom og nye erfaringer er flettet sammen og iscenesatt i tett samarbeid med scenograf Mie Riis, også hun dansk. Oppi alt dette nye, kunne en innimellom fornemme at alt ikke var helt på plass og rytmen i forestillingen litt hakkete på premieren. Noen scener blir for lange (Morgana på havets bunn), og slutten går for fort forbi. Det aner meg at forestillingen vil endre seg også etter premieren.

Sang fra havbunnen

Likevel er den en vinner. Ikke minst på grunn av Catharina Vu som i rollen som Nila virkelig har «tolv tonn sinne, seks tonn skrik og tjue tonn lengsel» i kroppen, slik hun påstår. Hun inntar scenerommet med selvfølgelig autoritet, og hun synger godt. I enkelte av de sanglige innslagene kan det være vanskelig å oppfatte tekst, men hennes solonumre bærer.

Forestillingen var opprinnelig satt opp for barn fra seks år, men teateret har flyttet aldersgrensen til åtte, og det er et klokt grep. Når hele scenen fylles av Morganas blodrøde skjørt, er det flott å se på, men også skremmende. Og selv om små barn i dag kanskje vet mer enn de burde om verdens elendighet, er druknede flyktninger som synger om havbunnen som Europas kirkegård, hakket for strekt for en seks­åring. Vi voksne vil nok tenke at Nilas og Yasir er i overkant optimistiske i sine drømmer om Norden, men det er en annen historie.