Anmeldelser

Widmanns paradoks

Krever troen at man må frykte en hevngjerrig Gud? spør Jörg Widmann i oratoriet Arche.

Forholdet mellom Gud og mennesket favner utallige eksistensielle spørsmål rettet direkte mot Gud, mener komponisten Jörg Widmann. Hans oratorium ­Arche tar utgangspunkt i det spente forholdet som nødvendigvis må oppstå fra et paradoks hvor Gud skaper oss i sitt bilde men også velger å tilintetgjøre oss gjennom Syndfloden. Samtidig er verket et budskap om håp, en oppfordring til menneskene om selv å skape sin egen fremtid.

Fuktig Bach

Arche er en live-innspilling av et bestillingsverk til Elbfilharmonien i Hamburg, i forbindelse med innvielsen av nytt konserthus i januar 2017. Verket er tenkt som en representasjon av det kristne Europas musikalske historie. Den erfarne­ lytter vil høre at komponisten «låner» og omformer materiale fra tidligere komponister, og slik plasserer han seg også selv inn i Vestens musikktradisjon. ­Referansene er ofte ­humoristiske, som i Bach-­koralen der Widmann bruker Bach sitt formspråk og melodiske figurer, men setter inn uvante modulasjoner mot slutten av hver frase. Effekten er at det høres ut som Johann Sebastian har komponert til søndagens høymesse etter en litt fuktig kveld på byens kneipe.

Tro, håp og kjærlighet

Et gudsbilde kan ta mange former: Gud som dommer, eller som en håpets eller kjærlighetens Gud. Widmann undersøker alle tre variantene.

I tråd med oratorieformen lar han barnestemmer resitere utdrag fra Bibelen som vitner om den dømmende Gud: Syndefloden, der kun noen få utvalgte blir spart, og Dies Irae, dommedagen da verden brenner og Gud skal dømme menneskene til frelse eller fortapelse. Inni mylderet av stemmer høres tydelig Mozarts dødsmesse Requiem, og dommedag skildres også på samme måte som hos Mozart ved å kontrastere den voldsomme Confutatis opp mot den stillferdige bønnen om å regnes blant Hans utvalgte, Voca me.

Oratoriets tredje del om kjærligheten står i skarp kontrast til delene som omkranser den. Men kjærligheten skildres her ikke bare som ren og ydmyk, som i Paulus’ berømte brev. Sopranen Marlis Petersens utmaler den jordiske kjærlighetens mange ­fasetter med en nerve som gjør at jeg tror på henne i alle roller hun velger, fra svermerisk romantikk til heftig pasjon til dødelig sjalusi.

Fremskrittsoptimisme

Men også den livgivende Gud som gir håp blir portrettert i Widmanns oratorium. Med bakgrunn i opplysningstidens tro på fremskrittet og mennesket som kan forandre verden, skriver komponisten inn «Ode til gleden» fra Beethovens niende symfoni. Widmann velger imidlertid å bruke deler av Schillers utelatte tekst, som knyttes til nettopp skyldfølelse og den hevngjerrige Gud.

Sentralt for komponisten står Guds egen innsikt etter syndefloden, i 1. Mosebok, (8:21):

«Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har 
gjort.»

Gjennom Schillers vers svarer Widmann på sitt eget spørsmål: Mennesket behøver ikke leve sin tid på jorden i frykt for Guds hevn, men kan isteden glede seg over at alle synder skal tilgis og helvetet skal opphøre. Gud vil ikke gjengjelde menneskenes feiltrinn med straff. Det alternativet ville føre til at troen for alltid ble splintret – for som Widmann spør: Hvordan kan vi glemme en slik gjerning, at vår skaper ville utslette oss?

Men menneskene må også innse sitt ansvar for verden og egen skjebne. Widmanns avsluttende bønn om fred rettes til menneskeheten og ikke til Gud, som en oppfordring. Ved å møtes i den samme innsikt, blir Gud mer menneskelig og mennesket mer lik Gud. Så blir de stående disse tre hos Jörg Widmann: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er håpet.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser