Sterkt og sobert
Netflix-produksjonen 22 July kunne ikke vært laget av en norsk filmskaper. Vi skal være takknemlige for perspektivet utenfra, og filmen fungerer både som terapi og en advarsel.
Ved å følge hvordan Viljar (Jonas Strand Gravli, t.h.) kommer seg gjennom livstruende skader og utenkelige traumer, får en menneskelig-realistisk tone som aldri tipper over sentimentalitet eller hollywoodsk hang til forsoning, skriver vår anmelder.
Erik Aavatsmark
«Man kan ikke lage en film som dekker den totale historien om terrorangrepet», sa Paul Greengrass da han presenterte 22 July på en lukket visning tidligere denne uken. Den britiske regissøren har bakgrunn fra dokumentarer, men er mest kjent for de hyperrealistiske actionfilmene om Jason Bourne. Han har vist sosialt engasjement tidligere, med filmer som Bloody Sunday (2002), om massakren av på demonstranter under konflikten i Nord-Irland og Captain Philips (2013), om somaliske gisseltakere ved Afrikakysten.
Realisme
United 93 (2006) var en nærgående dramatisering av en av flykapringene 11. september 2001. Filmen, uten noen skrevet «handling», hadde en viktig funksjon: Vise verden hva som skjedde oppe i luften den dagen, og kanskje bidra terapeutisk etter tragedien. Slik har den fellestrekk med Erik Poppes Utøya fra tidligere i år.
Bestill abonnement her
KJØP
