Anmeldelser

400 år på én time

Operaheltinner som nekter å dø og heltetenorer med kun én sang på repertoaret. Tidvis strålende ­harselas over operalitteraturen når ikke helt opp til dens ­mulige potensial.

Opera står ofte for meg som både dypt tragisk og utilsiktet komisk på samme tid – med andre ord er sjangeren som skapt for harselas. Operahistorien på 60 minutter byr på alle klisjeene: fyldige Wagner-sopraner med vikinghjelmer på hodet, og en tenor som stadig bryter ut i ­Puccinis arie Nessun dorma i tide og mest i utide. Alt skal synges, også branninstruksen før forestillingen starter. Uvant, sier du? Velkommen til Oslo Opera­festival.

Opera til folket!

Festivalens ambisjon er både å bringe opera til et ungt og bredt publikum, og å gi unge profesjonelle utøvere en konsertarena. Forestillingen Operahistorien på 60 minutter gir en introduksjon til opera i form av en reise gjennom ­operaens historie. Spørsmålet er om en slik snarvisitt yter operaformen rettferdighet – og hva den taper og hva den vinner på veien.

En hurtig gjennomgang av operahistorien er ikke en spesielt ny idé, men fortsatt ganske god. Formen gjør stoffet lett tilgjengelig for uerfarne opera­lyttere i en uformell setting, samtidig som operaens historiske stiltrekk presenteres i forenklet form med humor og musikalske eksempler. Men presentasjonen kan også virke mot sin hensikt ­ettersom den ifølge programteksten­ tar ­utgangspunkt i at opera generelt (ikke bare Wagners lange dramaer) ofte består av kjedelige og langdryge arier som her er ­kuttet. Slike påstander risikerer­ å ­bekrefte heller enn å oppheve fordommene mot opera, og frister ikke til å se en hel forestilling.

Ariene løsrives også her fra sin musikalske og narrative sammenheng, og musikken etterlates uten kontrastene som bidrar til å forme musikkopplevelsen som helhet. Det er kanskje verdt det i tilgjengelighetens navn, men det kan diskuteres om det faktisk er opera vi får se og høre.

LES OGSÅ: Operapub legges ned etter 25 år

Arena for unge

De unge ut­øverne har utdannelse fra Opera­høyskolen i Oslo, og de evner godt både å underholde og å undervise gjennom forestillingen. Musikalske begreper illustreres godt, og humoren treffer som oftest både nyinnvidde og garvede operakjennere. Musikken tas på alvor så godt det går gitt dens format, mens noe av harseleringen kan virke unødvendig fjasete og som en undervurdering av publikum. Sangprestasjonene er dessverre ujevne, men alle utøverne glimter tidvis til i det repertoar som ligger nærme deres spesialisering.

Utvalget av operaer er også noe skjevfordelt. Etter en snartur innom operakomponistene Monteverdi, Händel og Gluck (et strekk på 180 år), er det først nærmere 1800-tallet vi får høre lengre utdrag enn noen få fraser. Imponerende nok lykkes faktisk utøverne å avslutte forestillingen nøyaktig etter 60 minutter som lovet. Samtidig blir dette noe av hovedproblemet i forestillingen: Alt blir litt for heseblesende. De fleste ariene får raskest mulig tempo, og skiftene mellom dem skjer så fort at man knapt rekker å forstå hvilken komponist det er snakk om før det er tid for den neste. Russland blir sløyfet grunnet tidspress, og fra Puccini til Ligeti er det et langt historisk strekk. Hastverket gjør også at jeg ikke rekker å bli rørt av noe som helst den første halvtimen – det er kanskje for mye forlangt i dette formatet, men der mister også opera­ariene noe av sin emosjonelle sprengkraft.

LES OGSÅ: Ørjan Matres Konsert for orkester ­lykkes stort som konsertopplevelse i egen stue.

Skolerevy

De musikalske overgangene er sømløse, men noen humoristiske replikker kunne­ med fordel erstattes med musikksti­listiske poenger for å oppnå en strammere regi. For tross stort potensial, minner forestillingen litt for mye om en skolerevy – noe mangler både i manus, musikalitet og regi for å løfte forestillingen til nivået den fortjener. Den vanskelige balansegangen mellom show og opera ender i en litt for stor spagat, der forestillingen lykkes delvis på begge fronter men ikke godt nok som helhet. Og med en strammere regi kunne nok forestillingen både tålt og kanskje tjent på at «the fat lady» fikk synge noen minutter til innen teppet gikk ned.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser