Bach var en sinnrik, komplisert mann med mange lag. En rask opptelling i nær omegn resulterer i at Bach er «den store», den man aldri blir lei, «rockeren» Bach, som inspirer rockere og fiolinnerder om hverandre, det svinger. Hvorfor han er så stor er det mange som gir bud på, det er lag på lag og det finnes ikke noe svar. For ytre sett fremkaller han ikke noen kroppsvarme, dens lidenskap hører hjemme i høyere himler. Og denne fornemmelsen kan det være som 350 år etter slår inn i en verden som er mer opptatt av kropp enn sjel.
Stor gåte
Johann Sebastian Bachs motetter er en like stor gåte som mannen, en vet ikke når de ble til – knapt hvor. Men de er her og blåser pust i døde sjeler, det finnes knapt noe mer livsbejaende enn disse korsatsene som har «død» i annenhver setning. De ble brukt i begravelser, naturlig nok. Det handler om gleden i Gud og dødens fordervelige endelikt. Det er klart de lever, disse motettene. Singet dem Herrn ein neues Lied (Syng for Herren enn ny sang) for eksempel, er til å danse til. Og når det synges som her, prikler det i huden, kroppen tar det opp.
Mange til mølla
Det finnes utallige innspillinger, jeg har til sakens ære gått igjennom noen av dem, Gardiners skinnende overskudd, Suzukis spretne driv, Harnoncourts drama, alle på sitt vis. Men Solistkoret har «sitt» vis – det legger seg ved siden av med en legering av ro, fargesterk tonekultur og til margen kontrollert intensitet, det er porsjonert innenfra. Det vil si – koret styrer utenom den Larger then fornemmelsen vi så ofte finner i andre sammenhenger, det er bare så uhyre våkent gjort.
Midt i kroppen
Begrepet «kvalitet» har en lang og slukøret historie, når ordet nevnes er det akkurat som kvaliteten forsvinner på et blunk. Jeg har gjort mange feil og det har tatt fullstendig galt av sted, men jeg tør stå for at Vårherre ser på Solistkoret, Grete Pedersen og Bach med et godt smil.
Hemmelig øvelse
Filosofen Leibniz sa noe forunderlig om musikk – at musikk er en hemmelig matematisk øvelse for sjelen, men sjelen vet ikke at den teller. Kanskje det er denne hemmelighetsfulle tellingen Grete Pedersen «hemmelig» tar oss med på. Dette er stort, og det skygger likevel ikke for noen.
