Innertier
Med «Her hos de levende» har Levi Henriksen skrevet sin beste roman.
Glitrende: Levi Henriksen har en språkføring som glitrer. Han skriver enkelt, men melodisk, og har med dette skrevet sin beste roman, mener vår anmelder om Her hos de levende.
På mange måter er det et gjenkjennelig Levi Henriksen-univers vi møter i Her hos de levende. Jeg-personen spiller i band, han er en litt sliten rocker, handlingen er lagt til innlandet, og vi tas blant annet med til bygda Skogli.
Romanen handler om en mann i en slags livskrise som vender tilbake til huset faren, Hermann, en gang bygget. Huset er for lengst solgt, forlatt, og snart skal det rives. Mannen forteller ikke sin kone hvor han er, han tar ingen telefoner og svarer ikke på noen meldinger. Vi forstår at fyren som forskanser seg i sitt barndoms hjem må nøste opp i noen familieknuter han aldri har tatt tak i. Og det er på farssiden alt ligger.
Et par gjenglemte malerier i huset minner mannen om farfaren, en kunstnertype som døde tidlig, og siden farmoren giftet seg igjen, kom psykopaten Stefanus inn i familien. Barndommen til mannens far, Hermann, under stefaren Stefanus, er det mørkeste Levi Henriksen har skrevet. Spørsmålet som ligger og murrer i mannen i huset er: kan jeg være god, når det finnes så mye ondt, om ikke i blodet mitt, så i miljøet til min far?
