Blandingen av musikkens urbane preg og Daniel Kvammens hallingdialekt, er dønn sjarmerende
Debuten Fremad i alle retninga ble en selvoppfyllende profeti med tre Spellemann-nominasjoner. På Vektlaus har Daniel Kvammen mistet fotfestet etter et sårt brudd.
Daniel Kvammen følger opp det visepop-aktige albumet , med det mer storslagne popalbumet . Tekstene handler om kjærlighet som har skåret seg.
Anne Valeur
Hva det opprivende bruddet som preger Vektlaus konkret handler om, går ikke frem av sangene - og det er heller ikke viktig. Det er måten Geilo-gutten beskriver følelsen av å miste noe han var overbevist om var det beste som hadde skjedd ham, som gjør det så sårt, sant, gjenkjennelig og universelt. Der debutalbumet avsluttet med at han som 19-åring la hjembygda bak seg for «å bli noko stort», fortsetter andrealbumet med et brutalt møte med voksenlivets harde realiteter. Viktigere enn å bli noe stort, er det å nå og håndtere føelselsen av å ha blitt forlatt.
I stedet for å pakke inn kjærlighetssorgen i et innesluttet og melankolsk lydbilde, går Kvammen motsatt veg: Vektlaus har fått et stort og mektig pop-uttrykk, hvor synthene fullstendig har fortrengt gitarene. De som tidligere har sammenlignet Kvammen med andre musikalske hallingdøler som Stein Torleif Bjella og Hellbillies, kan bare glemme det: Bortsett fra dialekten, er Daniel Kvammens nye album rent musikalsk mye nærmere A-ha, Depeche Mode, og god, gammel Jahn Teigen-pop.
Rungende ekko
Bestill abonnement her
KJØP
