De 13 sangene på Blåe drag er fylt med empati, kraft og pågangsmot, fordi artisten bak sangene har erfart at verden trenger bankende hjerter og et våkent blikk for ikke å gå av hengslene. Bøygard er utdannet sosionom, og begynte å jobbe med smittevern i Feltpleien i Oslo i 1992, blant annet på sprøytebussen. Nå har hun vært musiker på heltid i seks år, men har fremdeles kontakt med sitt gamle miljø. På fem egne album, og tre album sammen med søsteren Anita i duoen Bøygard, har 50-åringen fra Ål i Hallingdal samtidig brukt sitt musikalske talent til å minne om menneskeverdets ukrenkelighet, uavhengig av hvem vi er. Sangene handler om å bære oss selv og hverandre med omsorg og respekt. Her er hun mer direkte og åpenhjertig enn noen gang. Gjennom hudløs sårbarhet, fremstår hun sterk.
LES MER: Country for bar og bedehus
Å dele raust
At Tove Bøygard ble Spellemannsominert i kategorien country med duoen Bøygard i 2014, er ikke vanskelig å forstå. Flere låter på Blåe drag befinner seg et sted midt mellom bluegrass og country, ikke ulikt Emmylou Harris og Dolly Parton. Andre låter gir mer rockefot, med referanser til Lou Reed, Nick Cave og Tom Waitz. Tove Bøygard utfyller de engelsk-amerikanske musikktradisjonene med hallingdialekt, noe som forsterker særpreget hennes. Låtene uttrykker lengsel og smerte, tro og tvil, løftet frem av en bærekraftig, men likevel sårbar, stemme.
Åpningslåten «Framand» er en oppfordring til alle oss som tar del i overflodssamfunnet om å dele godene raust med de som ikke har noe som helst. Små almisser av og til holder ikke. Hvor mange stopper opp foran romkvinnen fra Ungarn, som sitter på hjørnet på Grønland i Oslo? Bøygard kjenner kvinnen fra jobben på gata, og minner andre om henne i «Melea».
«Holdeplass» er en stemningsrapport fra en regntung vinternatt i Oslo: Han er kastet ut av hjemmet etter 20 års ekteskap. Hun sitter hjemme med dårlig samvittighet. Begge vet at det er slutt. På «Den som ikkje søv» har rusen innhentet mennesker som sliter. Bøygard beskriver i låten situasjoner fra sitt arbeid blant rusmisbrukere, hvor hun særlig mellom fem og seks om morgenen «har følelsen av at selv ikke Gud er på jobb».
LES MER: Står støtt på egne countrybein
Et alminnelig liv
I «Den som ikkje søv» bruker også Bøygard seg selv som bakteppe: Hun har selv kjent på trangen til å la rusen ta over, og stige om bord i livets evige karusell. Kanskje er det beste vi kan drømme om, uansett hvem vi er eller hva slags stimuli vi trenger, er å leve et helt alminnelig liv?
Tove Bøygard slipper oss langt inn i sine egne tanker om hvordan livet hennes er og har vært. «Alle desse dagan» er en beskrivelse av møtet med mannen i hennes liv, som hun møtte for seks år siden. Hvorfor kunne hun ikke ha møtt ham før? Hun burde jo fått fem barn med ham. I «Byttu og spann» beskriver hun hvordan han uansett var verdt å vente på.
Albumet avsluttes med «Treng deg», tilegnet mannen hennes, i takknemlighet for at hun, etter flere år hvor hun ville være så sterk og ufeilbar at hun ikke turde å be om hjelp fra noen som helst, endelig fant en livsledsager hun kunne stole på. En mann som også besitter flere av de egenskapene hun i «Sjå i nåde» så vakkert beskriver hos sin 81-årige far: En pliktopp- fyllende fabrikkarbeider og gårdbruker som alltid har stått på.
