Anmeldelser

Vart, vakkert og vondt

I teatret kan et slør av lys og dugg utgjøre porten mellom liv og død. Draum om hausten er en time ved den porten.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Teater kan på sitt beste ta oss med helt inn i grenselandet, slik Trine Wiggens team nå gjør det med Jon Fosses kanskje mest sentrale drama på Det norske teatrets hovedscene.

Mann nok

Hovedfiguren har ikke noe annet navn enn «mann». Det er nesten alt som er å si om ham. «Kvinne» og «mann» fikk ikke hverandre. Når de møtes på kirkegården, lengter hun fortsatt etter kjærlighet. Han rives til og fra. Han er gift med en annen, og skilt fra henne. Kronologien er oppløst. Hele livsløpet er til stede samtidig.

Når hans far og mor også er på kirkegården, er det for å følge farmor til graven. «Mannen» er verken kledd eller på annen måte forberedt på gravferd. Han begir seg så å si inn i utroskap på bestemors åpne grav. Det er nærmest bare blitt sånn.

Mor og sønn samtaler ikke, men klandrer hverandre i gjensidig biting om trivialiteter. Når mannes far dør og så hans egen sønn, er han ikke til stede i noen av begravelsene. Det er mannen sin.

Tre begravelser

Dramaet er uten ytre handling, men mennesker vrir seg i lengsel og attrå. Det er få ord i dramaet som ikke var gyldige for tidligere generasjoner. Det er knapt en referanse til et vilkår eller en gjenstand som ikke var kjent for våre forfedre. Det er tidløst og derfor festet midt i våre liv.

Replikkene er korthugde og veksler mellom melodramatiske «jeg hater deg» og trivielle ord om vær og vind. Skuespillere opplever gjerne det utfordrende ved en Fosse-tekst at den er så åpen at de selv må fylle den. Det nedtonede spillet er det som best kler det poetiske scenebildet og den lavmælte teksten.

LES OGSÅ: «Bob Dylan er vår tids Shakespeare»

Skrekkelig mor

Når moren får slippe løs i en karakterisering av sin skikkelse, bryter det helheten. Hennes høyhælte skritt og intense røst passer ikke inn. Likevel er det kanskje det, i seg selv stiliserte, bruddet som gjør at morsfiguren er til å holde ut.

Foruten Bernhard Ramstad og Janny Hoff Brekke som de gamle, har Trine Wiggen valgt et ungt par og et mellomaldrende som hovedpersonene. De fire som utgjør paret – Irene Reppen, Sara Khorami, Gard Skagestad og Audun Sandem – finner hverandres toneleier og snakker i munnen på hverandre i glidende overganger. Det virker fordi det gir nye fasetter til persontegning og dybde til tidsforståelsen. Det underbygger tekstens insistering på å gå fram og tilbake i tid. De unge og eldre er samtidige.

LES OGSÅ: Om ikke kirken snakker om helvete, bør kunsten gjøre det

Munchs bilder

Det er flere trekk og bilder ved forestillingen som oppleves som tråder til Edvard Munchs kunst. De tre parene bærer i seg livsfrisetematikken som i Munchs bilde (med de tre kvinnene i hvitt, rødt og sort). Og når de elskende vikler seg inn i hverandre i scenens bakkant, er det som å se malerens Kyss-motiv bli levende. Det er de samme mørke kjærlighetskreftene som rører det til for menneskene. De nevnte maleriene av Munch er forøvrig malt et par tiår etter at Henrik Ibsen lot Nora gå i Et dukkehjem. Samlivsbrudd er på ingen måte like rykteskapende skandaløst, men like tungt drøyt hundre år etter.

Den fraskilte Gry (Nina Woxholtt) går som en skygge, nesten et gjenferd i kulissene. Hun er, sammen med sønnen vi ikke møter, den eneste av de levende som nevnes ved navn. Når det er navn på gravstøttene, tror «mannen» det er fordi Gud skal huske oss alle. I sammenhengen er det ren humor, men navngivingen av en mor og et barn, kan peke mot en kjerne. Hos profeten Jesaja sier Gud: Jeg har nevnt deg ved navn, du er min. Det er en slik navngivende tiltale og den tilhørighet den skaper, som synes å være det underliggende savnet og den såre lengselen mellom generasjonene på kirkegården.

LES OGSÅ: Skriver hjerteskjærende usentimentalt om når katastrofen inntreffer hverdagen

Stål og bjørk

Scenebildet er naken poesi. Scenograf Milja Salovaara og lysmester Torkhild Skjærven samspiller finstemt i et åpnende sceneuttrykk så vart at det bare måtte fylles med musikk. Den øvrige bruken av musikk virker litt tilfeldig etter denne åpningsscenen. Den samstemmige sangen er som fra en drøm. Alt vi lengter etter synes å være til stede der og da. Siden skal flokken gå rett gjennom mørke til grav.

Det første scenebildet er et florlett slør av yr som lyset får spille i. Fram gjennom lettheten aner vi først bare konturene av det som er et metallstillas som utgjør en gedigen port. I stålstrukturene er det festet unge og nakne bjørketrær som spriker vinkelrett på hverandre og danner et ugjennomtrengelig villniss. Det henger over et rektangelformet felt fylt med organisk materiale. Det lille som utspiller seg av handling skjer ved at man enten befinner seg foran eller bak eller passerer denne porten.

I løpet av det timelange forløpet beveger porten seg mot oss i forestillingens langsomste og ubønnhørlige bevegelse. I en forestilling som ellers insisterer på tidløshet og gir lysglimt av skjønnhet, er det dyster tale at det av et samstemmig kor på syv, står én forlatt mann tilbake i mørket. – Dette blir hans død, har moren gjentatt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser